Begynnelsen

I dag ble jeg landstryker. Jeg var det ikke da jeg våknet i dag, men jeg er det nå. Det er sånt som skjer av og til.

Det skjedde etter en søvndyssende flytur til Tromsø lufthavn. Jeg fulgte strømmen og sto med de andre og ventet på at bagasjebåndet skulle starte. Da det endelig gjorde det, strømmet det unger og gamle menn til, men det var ingen av deres bagasjer som lå som nummer to på rullebåndet. Min, derimot.

Jeg tok med sekken ut og pakket den om, så alt skulle få plass. Så begynte jeg å gå. Jeg gikk mot Sandessundsbroa som ledet over til Kvaløya, og plutselig var jeg på den andre siden.

Nå var det bare én ting jeg manglet før jeg kunne kalle meg selv landstryker.

Alle landstrykere med respekt for seg selv har litt rødsprit i sekken. Slike ting er vanskelige å få med på flyet, men heldigvis hadde de det på Eurospar.

Nå som jeg hadde blitt landstryker, satte jeg meg på en benk på torget og spiste matpakka mi. Så gikk jeg.

Kvaløya er lang, og det bor en del folk der. Jeg hadde en gangsti jeg kunne følge nesten hele dagen, langs havet og en godt trafikkert bilvei. Syklister møtte jeg stadig, men den eneste båten jeg så som bevegde seg, var en redningsskøyte. Dette var altså ikke den store dagen for båtturer.

Været var bra, men jo lenger sør jeg kom, jo gråere ble det. Da jeg kom til Eidkjosen, trodde jeg det skulle begynne å regne, men vannet holdt seg i himmelen.  Isteden mistet jeg gangveien, slik at jeg måtte gå i veikanten, men det tror jeg hadde skjedd hvis det begynte å regne også.

Det tar på å gå på asfalt hele dagen, og jeg begynte å bli sliten. Terrenget så ikke ut til å passe for overnattende, men jeg tok kartet fatt og fant en liten vei som skulle gå litt opp, og så ned igjen.

Denne veien skulle vise seg å være gjerdet inn av netting og beleiret av to digre lavvoer, men jeg fant et sted å slå min egen leir likevel.

Mat i magen fikk jeg også.

Alt er vel.