Ferge til Senja

Kvaløya er et fint sted, særlig i fint vær, og den har flere flotte severdigheter. Du har helleristninger på Skavberget, Rystraumen rett nedenfor, hvor det koker av sei. Og du har Hella, hvor arbeiderforeningen på 50-60-tallet plasserte gamle hus fra Tromsø som skulle rives. Alt skulle jo rives på 50-60-70-tallet. Det er vel litt som den samme mentaliteten man hadde en stund på 1800-tallet, da man reiv stavkirker fordi de var gamle.

Uansett, om ikke dette, og Pøbben med ø, får deg til å bli, er det vel ikke noe annet å gjøre enn å komme seg til Brensholmen fergeleie som fører over til Senja, og komme i prat med en danske som sykler fra Nordkapp til Danmark. Om han skulle sykle gjennom Sverige eller ta danskebåten, er jeg ikke helt sikker på, men danskebåten har sikkert trimsykler han kan bruke mens han farer over havet.

Jeg var den første som fikk gå ombord i ferga. Bortsett fra dansken og meg, hadde alle de andre bil. Visstnok var det bare plass til 22 av dem (det var minst 30 i køen), men som en av passasjerene sa: «De er flinke til å stable.» Så kan man jo fundere på hvordan man stabler biler på bare ett plan.

Vel ombord i båten, tok det lang tid før det dukket opp noen i billettboden, og da han først kom, virket han mer interessert i å se på utsikten enn i å selge billetter, noe jeg skjønner svært godt. 

Mens vi ventet, kom jeg i snakk med et eldre ektepar som så ut til å ha for vane å utforske Nord-Norge om somrene. Sør-Norge var de ikke interesserte i. Når de kom sør for Helgeland, var det bare å kjøre så fort de kunne hjem til Oslo.

Jeg snakket også med en tysker fra Heidelberg-området, som hadde en jobb han ikke syntes han klarte å forklare, men det hadde med papirarbeid å gjøre. Han hadde også vært i Nord-Norge flere ganger, og skrøyt omgivelsene opp i skyene. Han tok forresten bilde av meg.

Da vi kom i land i Botnhamn, føyk alle sammen vekk. Jeg fylte vann på beholderne mine på et toalett, og tok beina fatt. Det var en fin og trivelig tur helt til klipsen på hoftebeltet på sekken sprakk. Ifølge vekta på flyplassen veide sekken litt over 21 kilo (litt mer etter innkjøpet jeg gjorde etter ankomst), og en 110-liters sekk burde tåle såpass. Heldigvis hadde jeg noen festereimer i sekken, så nå har jeg noe som fungerer greit, men som må justeres ganske ofte. Håper jeg får fikset det skikkelig etter hvert. 

Den natta sov jeg mellom et veikryss og et myrhøl. Myggnettingen kom godt med, og jeg stakk fort av neste morgen, etter å ha pusset tennene i en foss.

Nå var det landeveien igjen. Jeg gikk langs grøfta mens en og annen bil kjørte forbi. De fleste kom i et behagelig tempo, andre raste forbi. Dette gjaldt særlig lastebilene som kom med grus til den nye broa som skulle bygges, men jeg ble ikke påkjørt. Jeg kom isteden til en campingplass, hvor jeg bestemte meg for å avlegge et besøk.

Mannen i kassa satt med ryggen til da jeg kom inn, og snudde seg ikke før jeg sa hei, og da bare halvveis. Han virket ikke spesielt pratesjuk, og snart kom det en finsk trailersjåfør som hadde kjørt seg vill og trengte hjelp, så jeg kjøpte en is og satte meg ned. For øvrig litt merkelig å kjøre seg vill når det bare er én vei det går an å kjøre på.

Etter isen, og etter å ha overhørt at norske kjerringer er de flinkeste til å vaske etter seg, lånte jeg doen og gikk for å vente på bussen. Nå var jeg lei av veien. Naturen neste.

 

Neste gang kam du lese om da jeg skulle dele en hytte med fire sengeplasser med elleve kristne sentraleuropeere.