Jeg gikk fra Namsos i litt for strålende sol med planer om å haike til – og i – Fosen, men jeg gikk omtrent en mil før jeg fant fram tommelen. Været var så fint at jeg bare ville være ute en stund, men etter hvert ble sola litt i varmeste laget.
Jeg ble plukket opp av en tidligere danske som hadde bodd i Norge i over tretti år, men dansken var fortsatt framtredende i hans språk. Han kunne fortelle at grunnen til flyttingen var laksefiske, og siden Namsen er i toppsjiktet av landets lakseelver, må man vel kunne si at han har havnet på rett sted.
Mens jeg satt på, ble jeg anbefalt å haike sør og øst i Fosen, for i nord og vest, nærmere Storhavet, er det bare krøtterstier, som han sa. Han fortalte også om Skipsleia, en dal som går fra Namdalen til Beitstadfjorden. I vikingtid gikk havet høyere, og derfor var det bare en liten høyde som skilte Beitstadfjorden og Trondheimsfjorden fra Namsenfjorden og øyene i Vikna. Vikingene dro heller skipene sine over denne åsen enn å seile rundt på et lunefullt Storhav.
Jeg ble sluppet av i Hjellosen, og trengte ikke gå for mange kilometer før jeg ble plukket opp av en ny sjåfør. Denne gangen var det snakk om en pensjonert direktør for Grieg-hjemmet Troldhaugen, og Festspillene i Bergen, men han var mer opptatt av å snakke om sitt barndoms Malm enn om bergensk kulturliv. Han fortalte om gruvene som ble åpnet på starten av 1900-tallet, og stengt på 1970-tallet, fordi temperaturen der nede hadde begynt å ligge på rundt 40 grader, og dermed ble arbeidsforholdene litt for dårlige. Han kunne også fortelle at ungdomsskolen i bygda var den mest moderne i landet da den ble bygget på 1950-tallet, og den første med linjedeling.
I Malm gikk jeg opp i den skogkledde åsen og la meg til å sove under stjernene. Det var en befrielse å være i en skikkelig skog igjen. Jeg er tross alt en skogperson.
Dagen etter trasket jeg langs en forlatt fylkesvei som gjorde at jeg forsto hva den første sjåføren mente med krøtterstier. Det var fin natur, med bratte, skogkledde dalsider og et og annet jorde, men ingen biler. Det passet dårlig med mine planer om å prøve haiking som reisemetode.
Men jeg hadde flaks. På første forsøk ble jeg plukket opp av to damer som skulle på fjelltur. Jeg fikk sitte på i omtrent en halv mil, og fikk tips om hvordan jeg kanskje kunne få haike til Åfjord. Jeg gikk ut, så på veien og på kartet, og valgte å heller gå ned til fjorden igjen. Jeg prøvde haiketommelen igjen, men ingen flere ville plukke meg opp.
Terrenget nedover mot fjorden var skogkledd og ganske bratt, og minnet meg om skogene rundt Oslo. Jeg prøvde fortsatt å haike da det en sjelden gang kom en bil, men uten hell. Ikke før jeg hadde kommet forbi Follafoss, var det noen som stoppet. Tre polakker i en gammel, rusten kassebil. Jeg satte meg inn og ba om å bli kjørt til Verrabotn, så bar det av gårde i racerbilfart.
Sjåføren råkjørte forbi Verrabotn, og kom ganske langt før han skjønte hva han hadde gjort. Han begynte å banbe og bære seg, og snudde bilen. Jeg prøvde å si at de bare kunne slippe meg av der, men hadde jeg sagt Verrabotn, var de tydeligvis æresmessig forpliktet til å ta meg dit.
Jeg sov i en gammel grusbakke den natten. Neste dag gikk det trått med haikingen. Noen sjåfører med god plass vinket og kjørte forbi. Jeg har i utgangspunktet sympati for at folk ikke vil ta opp fremmede, men å smile og vinke uten å stoppe er bare provoserende.
Jeg ble til slutt plukket opp av en fyr som krevde penger, men han vil jeg ikke skrive om her, bare si at ut fra ting han fortalte, fikk jeg inntrykk av at det er mange tvilsomme og utrivelige typer i Fosen.
Så kom jeg til Rissa. Det begynte å bli kveld da jeg prøvde å haike igjen, og denne gangen hadde jeg flaks. Det varte ikke lenge før jeg ble plukket opp av et par som skulle til Trondheim. De kjørte meg til ferga, fortalte om planer om å bygge en bro over Trondheimsfjorden, og kjørte meg videre til byen.
I Trondheim hadde jeg ikke noe sted å bo, så jeg gikk opp i Bymarka og la meg under et tre. Det funker det og.