Jeg sov under et tre i Bymarka. Et ekorn i greinene over, bestemte seg for å ta en trall i seks-tiden, og dermed våknet jeg. Jeg satte meg opp, tok meg god tid, spiste og pakket sekken. Idet jeg spente den siste reimen, så jeg to bein snu brått under de lavthengende greinene og gå sin vei. Så gikk jeg ned i byen.
Trondheim. Den første byen på turen det virkelig har slått meg at det hadde gått an å slå seg ned i. En by som er så proppfull av historie at det er vanskelig å velge. Derfor velger jeg noe som er litt mer ukjent utenfor byen:
Johan Caspar de Cicignon.
Født i 1625 i Luxemburg. Adelig, som de fleste andre betydningsfulle folk fra den tiden. Han drev en tid på i venetiansk tjeneste, hvor han rekte rundt ved Middelhavet og lærte seg festningsbygging og ingeniørkunst, før han tok til vettet og gikk i dansk-norsk tjeneste. Snart var han kommandant på Bergenhus.
Bergen er som kjent ikke Trondheim, men bare vent og se. Mens han var der, skjedde det en dag i 1665 at en nederlandsk handelsflåte la til kai ved Vågen, for å beskytte seg mot engelske angrep. Nederland var i utgangspunktet allierte med Danmark-Norge, men Fredrik 3. hadde avtalt med England å bytte side mot en klekkelig betaling. Dette hadde imidlertid ikke Cicignon fått greie på, så han kanonerte engelskmennene med hjertens lyst til de ble nødt til å stikke av.
Dette satte naturligvis Fredriken i en ganske kinkig situasjon, men han anerkjente at kommandanten tross alt hadde handlet rett, ut fra forutsetningene.
Så gikk årene. Cicignon viste seg som en god festningsbygger, men en begredelig offiser i krig. I 1677 ble han kommandant i Fredrikstad, og tok over byggearbeidet på festningen fra Wyllem Coucheron, mannen som hadde vært ansvarlig for svenskeknuseren Fredriksten i Halden.
Nå nærmer vi oss Trondheim, om ikke i geografi. I 1681 brant nemlig byen resolutt og bestemt ned. Kongen, nå Kristian 5., ga Cicignon i oppdrag å bygge den opp igjen. Med seg hadde han sin assistent og lærling Anthony Coucheron, Wyllems sønn.
Sammen bygde de en by etter forsvarstekniske prinsipper, med store, åpne og rette gater, slik at en angripende fiende ville kunne kanoneres fra beleiringer uten at unødvendige kriker og kroker stengte for sikten.
Omtrent på samme tid, skulle det bygges en skikkelig festning på Vinger. Kongsvinger. Her fikk også Cicignon ansvaret, men planene hans var så overdimensjonerte at kongen takket høflig nei, og ga hele ansvaret til Anthony isteden.
Men Cicignon fikk bygget en festning fra start til slutt likevel. Nemlig Kristiansten i, nettopp, Trondheim, og han var ikke mer misunnelig på unge Coucheron enn at han også fikk være med.
Festningen sto ferdig i 1684, og i 1718 ble den prøvd i krig. Da kom general under kong Karl 12., Carl Gustaf Armfeldt, sørover med sin svenske armé. Han angrep byen, og Vincents Budde forsvarte fra festningen.
Fordi fjellene i Jämtland ikke hadde de beste veier på denne tiden, fikk ikke Armfeldt med seg artilleriet sitt, noe som var litt dumt når han skulle angripe en festning. Han måtte vente på vinter og snø for å få dem over i slede. Vinteren kom, men med snøen kom også et budskap om at kongen var død, og at svenskene måtte trekke seg tilbake igjen. Armfeldt beordret sine soldater tilbake via Haltdalen og Tydal, nord for Røros. Dette skulle få katastrofale følger.