Plutselig sitter jeg på et tog som går nordover. Hva jeg gjør i et nordgående tog, kan du godt lure på, det er jo sørover jeg skal, men nok om det, du får bare lure.

Toget jeg sitter i går til Steinkjer, dit skal ikke jeg, men det er ikke viktig nå. Det som er viktig er hva denne toglinja går langs. 

Trondheimsfjorden.

Ser du fjorden?

I Trondheimsfjorden har det skjedd mye rart, noe av det har skjedd på en liten knaus som kalles Steinvikholmen. Der ble det bygget et lite fort i årene før reformasjonen.

Det er mulig du burde lese mitt innlegg om nonner og slyngler for å få maksimalt ut av dette.

Olav Engelbrektsson het en mann. Han var født rundt 1580 langt mot nord, i nåtidens Harstad, og var en oppvakt fyr. Det var antakeligvis en av grunnene til at han dro til Rostock for å studere til prest.

Og prest ble han, men i Norge var det tunge tider for prestestanden på første halvdel av 1500-tallet. Danske konger og adelsmenn gjorde sitt ypperste for å undergrave alle norske maktpersoner, og særlig den katolske kirken, så de kunne legge landet fullstendig under seg, og ta kirkegodsene sjøl, men siden de samme kongene og adelsmennene også forsøkte å undergrave hverandre, hadde de ikke fått det til ennå.

Reins kloster var et slikt gods.

Olav Engelbrektsson var egenrådig og opptatt av norsk frihet, i hvert fall adelens frihet, og selv om han var populær blant prestestanden i Norge, var det lite som tilsa at kongen ville tillate å la ham velges til erkebiskop når den gamle biskopen, Erik Valkendorf, døde.

Kongen, Kristian 2., var av den typen som ikke var så flink til å beholde makten. Han mistet Sverige ut av Kalmarunionen, og snart fløy Danmark og Norge også ut av hans never. Fredrik 1. kuppet makten, og omtrent samtidig døde Erik Valkendorf. Dermed var det plutselig et lite hull i kongerekken, som de norske prestene kunne benytte seg av til å velge nettopp Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop. Og det gjorde de.

Og så flyttet han rett inn i erkebispegården.

I denne nye posisjonen snirklet han seg kløktig gjennom et vanskelig politisk landskap, og klarte å love troskap til både Kristian 2. og Fredrik 1., samtidig som han håpet å unngå begge to.

Samme år som den nye erkebispen ble innsatt, 1523, kom Vincens Lunge til Norge på kongens befaling. Han var mer interessert i å fremme egne interesser enn kongens, og siden Norge var i hans interesse, ble det til at han og erkebiskopen samarbeidet litt av og til.

Dette samarbeidet surnet imidlertid etter at kongen hadde fått greie på at ikke alt var som det burde. Nå prøvde plutselig Lunge å undergrave erkebiskopen så mye han klarte, for å fremheve seg selv i kongens øyne. Blant annet skal han ha trukket fram en gammel lov som i praksis ikke var i bruk lenger.

Vincens Lunges svoger, Nils Lykke, hadde giftet seg med søstera til Lunges kone. Da denne søstera døde, fant han en annen av søstrene å gifte seg med. Uheldigvis for Lykke, var dette å regne for incest, og det var ganske ulovlig. Det var imidlertid ikke så mange som brydde seg om den slags type incest lenger.

Men det gjorde Lunge. I en snedig manøver satte han erkebiskopen i en uheldig skvis, hvor han enten måtte henrette Nils Lykke, eller vise at han ikke var kongetro. Olav Engelbrektsson valgte å følge loven, og Nils Lykke ble dømt til døden med den noe uvanlige henrettelsesmetoden ihjelrøyking.

Ingen røyk uten ild, sier folk.

Nå var imidlertid biskopen grundig lei. Han inviterte Lunge til et viktig møte i Trondheim, og mens gjesten lå og sov, samlet erkebiskopen byen sammen til en lynsjemobb, ildnet dem opp, og ledet dem til den sovende slyngelen. Snart var Vincens Lunge-mos.

Nå hadde Olav Engelbrektsson ryggen mer eller mindre fri. Fredrik 1. hadde brukt makt for å kue befolkningen lenger sør i Norge, med vekslende grad av hell, men han hadde ikke nådd til Trondheim, og nå skulle erkebiskopen verge landet og katolisismen. Kongen var nemlig protestant. Han sendte etter hjelp til katolske fyrster, og begynte å bygge et fort.

Fortet på Steinvikholmen. Derfra skulle han vente på en utenlandsk hær som skulle frigjøre Norge fra lutheranismen. Med denne planen i tankene, er det en viss mulighet for at erkebiskopen ble litt skuffet da det bare kom et par skip sørfra, og at de bare kom for å redde Olav Engelbrektsson sjøl. Han gikk om bord og ble seilt til Nederlandene.

Dette var i 1537, og da erkebiskopen forsvant, falt siste store motstandskraft mot danskekongen og hans protestantiske prester. Reformasjonen kom til Norge.

Året etter, i 1538, døde Olav Engelbrektsson, han var en slagen mann, men ikke glemt. I årene som fulgte, var det uvanlig mange guttebarn i Norge som fikk navnet Olav.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *