Turen fra Verdal stasjon til Stiklestad var fin, gangsti hele veien, gylne jorder og frisk luft med en eim av kumøkk. I selve bygdesentrumet var det flere pensjonister som nesten ramlet av benkene sine og brakk lårhalsen av ren forundring da de så sekken min, noe som er litt merkelig, da en av pilegrimsledene går forbi. Skulle tro de hadde sett store sekker før.
Så kom jeg fram. Kirka var det første jeg så. Stiklestad kirke fra 1180. Det neste var kultursenteret med tilhørende hotell. Jeg betalte for en rundtur i museumsavdelingen og et rom for natten. Dama i skranken kunne fortelle at det meste var stengt, siden sesongen var over. Likevel var det mange biler på parkeringsplassen, og flere kom dagen etter. Finnes det sesonger for guddommelige åpenbaringer?
Jeg gikk gjennom utstillingen og ut, opp til Olavsstøtta, Norges eldste minnesmerke, satt opp i 1807. Før det hadde det vært et annet monument der, fra 1710, og før det igjen, enda et annet.
Så gikk jeg over veien. En hare hoppet ut fra en busk rett ved siden av meg og løp mot statuen av Olav den hellige. Hvor den ble av, så jeg ikke, men jeg så statuen.
«God dag,» sa den og snudde på hodet.
«Hallo,» sa jeg, og så opp.
«Du kjenner meg kanskje,» sa den. «Jeg er Olav Haraldsson, Norges evige konge. La meg vise deg rundt.»
Så gikk han ned fra hesten.
«Du hadde sikkert følt det du og, etter to år i eksil i Gardarike.»
«Russland,» oversatte jeg til eventuelle tilfeldige tilhørere.
«Ja,» sa den evige kongen. «Du hadde sikkert følt uroen du og. Den ble for sterk, så jeg bestemte meg for å dra tilbake.» Vi hadde gått ned til de gamle bygningene i folkemuseet. «Hvorfor jeg dro akkurat hit, husker jeg ikke lenger.»
Da vi gikk opp til det nye langhuset på plassen, begynte kongen å le.
«Godt forsøk!» hikstet han. «Minner meg om gildene vi holdt! Mat, vin og skaldelvad. Jeg var ikke så verst til skald selv, vet du? Men har du lest sagaen om meg? De ville ikke ta dem med, for de var for grove!» Han lo igjen.
«Folk tror jo jeg var en slags prektig englefigur. For noe tull!» Vi hadde begynt å gå nedover mot kirka. «Det har aldri vært feil å ha det litt gøy! En liten slåsskamp har aldri skadet noen. I hvert fall ikke meg!»
Vi nærmet oss den gamle bygningen. Smilet i fjeset hans gled bort.
«Bortsett fra denne her, da.» Han gikk bort til kirkedøra og kjente på den. «Stengt? Hvem er det som stenger Guds hus?» Han slo neven i døra, men til ingen nytte.
«Nå ja. Det var her jeg døde. Skikkelig nedtur. Slaget hadde akkurat startet. Jeg løp i front med seiersgløden i blikket, og så klarte jeg å løpe rett på spydet til Tore Hund. Tidenes korteste slag.» Han sparket i bakken. «Det var jo ikke noe å slåss for mer når jeg var død.»
Han virket sunket hen i minner. Blikket var vendt opp mot kirketårnet. Så kviknet han til.
«Og så var det den forbannede Grimkjell! Biskopen min! Som absolutt måtte komme helt fra Vormsund for å kanonisert meg og gjøre meg til helgen, sånn at jeg blir nødt til å komme tilbake av og til og gi folk åpenbaringer. Er du klar over hvor slitsomt det er å gi folk åpenbaringer? Skikkelig, skikkelig slitsomt, skal jeg si deg! Ja vel, så ble jeg et ankerfeste for kristendommen og statsdannelsen i Norge etterpå, men likevel!»
Han gikk rastløst fram og tilbake mellom gravene mens han snakket, så stoppet han plutselig.
«Nei! Nå vil jeg være alene. Jeg trenger en øl!»
Så gikk han inn på hotellet og satte seg i restauranten.
Senere på kvelden så jeg ham sitte sammen med en turgruppe fra Toten. Toten er jo som kjent ikke så langt fra Ringerike, hvor kongen hadde vokst opp. Kanskje han lengtet hjem.
