Har du noen gang vært i fjellet om høsten, når sommerens grønnfarge har rent ned i myra, og alt rundt deg er gult og rødt, bortsett fra himmelen, som er knitrende klar og blå? Har du kjent høstlufta, like klar som himmelen, like frisk som vannet i den rislende bekken ved føttene dine, som fyller deg med liv når du er ute, og søvn når du kommer inn? Har du noen gang stått der i alle fargene, med et klart sinn, og kjent vinden bringe svake bud om en ventende vinter? Og har du tenkt at det er sånn det skal være? At vinteren skal komme, akkurat når alt det gule og røde har blitt grått, og gi landet et blankt lerret å male himmelfargene på? Har du stått slik og tenkt at du ønsker vinteren velkommen når den kommer? For vinteren vil komme.
Men ennå er det høst, og fargene er der fortsatt. Jeg fant dem da jeg kom opp bakken. En lang, gjørmete bakke, med tuer av blåbærlyng som ennå ikke var tømt. En bratt skog som snart åpnet seg opp til en flat myr, hvor gresset var gult, og noen blader var røde, mens andre fortsatt klorte seg fast i sommeren.
Det var da jeg forsto at høsten er her, og jeg gikk rundt og lette etter høstluften, men den gjemte seg. Ennå var det for varmt. Vannet, derimot, var kaldt og klart, og fisken beit, med røde skatter i buken.
Så fant jeg Kvitfjellhytta. En godt besøkt hytte, og en del av ruta Norge på tvers. Nå var det bare jeg som var her. Jeg fyrte opp i vedovnen til det ble så varmt at jeg kunne ta av meg jakka, så stekte jeg fisken. Den var ikke stor, men det gjorde ingenting. Jeg spiste opp og begynte å rense rogna. Utenfor vokste stjernehimmelen.
Neste dag spiste jeg hjemmelaget kaviar til frokost. Jeg kunne godt ha blitt på denne hytta en stund, men jeg gikk videre. Terrenget var likt som dagen før. Gul myr og gjørmete skog. Det var fint, men veldig tungt, og fortsatt hang varmen igjen i lufta.
Så kom jeg opp på fjellet og inn i nasjonalparken. Der så jeg langt. Helt til Trondheimsfjorden; havet. Selbusjøen lå også der nede og glinset.
På Prestøyhytta fant jeg to rypejegere. Far og sønn. De hadde ikke fått så mye, men var heller ikke tomhendte, og de hadde noen dager igjen før de måtte dra.
Neste morgens uvær la seg før jeg gikk ut, og nå hadde kulda kommet. Den klare kulda som gjør det lett å puste, og lett å kle seg. En jakke ble ikke for mye nå.
Jegerne anbefalte å gå ned i myra, hvor det lå klopper i flere kilometer, og ikke opp i DNT-stien, som gikk i bratt og kronglete terreng. Jeg gjorde som de sa, og kilometerne fløy av sted. Snart var jeg oppe på fjellet, og mens jeg satt og spiste nøtter og tørket frukt, med gylne fjellsider rundt meg, pustet jeg ikke bare inn en frisk fjelluft, men også den friheten man finner i fjellet om høsten.
Etter noen timers gange, viste Schulzhytta seg mellom trærne. En betjent DNT-hytte oppkalt etter Trondhjems turistforenings første leder. Jeg sier betjent, og det stemmer, men betjeningen reiser 16. september. Jeg kom fram 15.
Det var et hyggelig vertskap, med god middag og fyr i peisen, men er man først i fjellet, hører underlige personer med. En av de ansatte sto og stirret på meg uten å si noe da jeg kom. Han fortsatte å stirre, både mens jeg skreiv meg inn, etter at jeg hadde bestilt måltider, og da jeg kom ned fra rommet etter å ha funnet tørre klær. Da jeg kom opp fra dusjrommet i kjelleren, var han borte.
En betjent turisthytte må selvfølgelig også ha gjester, og denne kvelden var det fullt rundt middagsbordet. En av gjestene var en mann som nettopp hadde gått av med pensjon, og derfor lagt ut på en liten ekspedisjon. Her hadde han besøk av familien.
En annen gjest var også en mann med mange år bak seg. Han hadde en nervesykdom i beina, og stavret seg fram med stokk, men det hadde likevel ikke hindret ham i å komme inn hit, milevis fra nærmeste bilvei. Han hadde vært her inne flere ganger, og han og broren hadde aldri blitt enige om hvilken sti inn som var den fineste. Brorens sti hadde han imidlertid ikke prøvd. Ikke før det hadde blitt for sent å fortelle ham om det.
Kvelden falt på, og kake og kaffe ble satt inn i peisestua. Kopper ble fylt og tømt og fylt igjen. Kakene svant sakte sammen med sollyset. Snart var lyset fra stearinlys og oljelamper alt vi hadde, og søvnigheten lurte seg inn.
Timene til den nye dagen red raskt forbi på drømmenes rygg.