Morgenen for oss gjester i Schulzhytta startet omtrent halv åtte. Litt etter litt kom mer eller mindre våkne vandrere ut fra rommene sine og møttes i gangen til tannpuss og annet morgenstell, før de sakte, men sikkert forflyttet seg ned i peisestua for å vente på frokosten.
Så kom den. Eller vi kom til den. Det var grøt, det var brød, det var pålegg og kokte egg. Et frokostbord som overgår flere hoteller jeg har vært på. De hadde til og med brød jeg kunne spise, og siden dette var siste dag med betjening, fikk jeg med meg resten i sekken.
Snart gikk turen inn i en skog, med store, grønne grantrær, og spinkle, gulnende bjørker. Jeg satte meg ned i lyngen og pustet, til en mann med to kløvhester kom forbi, og jeg måtte flytte meg, så gikk jeg ned til en elv og over en bro. Vannet fosset under meg.
Mer vann skulle det bli, men først skulle fjellet åpne seg mer og mer. En flokk med ryper fløy fram fra bergknausen, men meg trengte de ikke være redde for. Jeg var bare der for å sanse, ikke for å skyte. Jeg trakk luften inn og tenkte at dagen var fin.
Men det fine skal ikke alltid vare. Jeg kom til en ny elv, og den måtte krysses. Jeg prøvde meg fram med føttene, men steinene var glatte, strømmen stri, og sekken tung nok til å gjøre meg ubalansert. Jeg tenkte meg om og så et skilt som sa at det var én kilometer til en bro. Hvorfor ikke?
For et slit! Dalsiden var bratt på alle sider, skogen tetnet til, og ingen sti fantes. Som en nål måtte jeg tråkle meg fram og tilbake, opp og ned. Greiner satte seg fast i sekken og slengte meg tilbake igjen. Jeg presset på og kom gjennom. Imens suste fossestrykene i mitt venstre øre, og landskapet gled sakte over i myr.
Da jeg kjempet meg fram fra den siste biten med tett skog, åpnet det seg en lysning. En tiur spankulerte forbi med hodet hevet og forsvant inn blant grantrærne. Jeg stoppet og så etter den, så gikk jeg over broa og satte meg ned for å spise matpakka jeg hadde laget ved frokosten. Jeg hadde bare gått i fem kilometer, men var like sliten som etter de seksten jeg la bak meg dagen før.
Nå var jeg virkelig inne i Villmarken. Ingen røde merker, ingen opptråkket sti, bare myr, himmel, fjell og skog. Stillheten suste i stråene på bakken. Det surklet i fotsporene mens jeg gikk.
Å gå oppover i myr er slitsomt, særlig med tung sekk på ryggen, men jeg skulle opp. Jeg måtte opp. Jeg skulle over fjellet, og for å komme over et fjell, må man oppover.
Men ikke i dag. I dag skulle jeg bare finne en liten hytte. Jeg kom meg tilbake til stien og stampet forover. Føttene var utslitte etter all traskingen i myr, men snaufjellet var snart innen rekkevidde igjen, og grunden ble gradvis mer steinete. Snart forlot jeg stien igjen. Det var lettere å gå utenfor.
Hytta lå i utkanten av en myr, inntil en steinete skråning. Jeg gikk inn, fyrte opp, og lot dagen gli over i natt.
Og så gled natten over i dag, og jeg gikk ut. Her, omgitt av fjellsider på alle kanter, med myr og stein, vann og himmel, kunne jeg virkelig høre suset fra Villmarken. Jeg bestemte meg for å vente med å følge stien, og heller gå opp på nærmeste topp.
Der oppe fra hadde jeg god utsikt mot Vældalen, og kunne se elva Væla bukte seg under meg. I den andre retningen lå veien jeg skulle, og to små tjern i en kløft. Jeg klatret ned og klatret opp. Snart var jeg på stien.
Men hvem trenger sti på slikt underlag? Det var deilig å gå. Stein og lyng og mose, ikke mer myr hvor du synker ned til knærne, ikke mer sviktende, sugende grunn. Her kunne jeg gå uten å tenke, for alle veier var like gode. Jeg gikk oppover igjen og hørte fjellet suse i vinden. Her kunne jeg bli stående og bare puste.
Etter hvert så jeg Tydalen langt der nede, og fjellene videre i horisonten. Jeg kom over den siste kneika, og tenkte at jeg gjerne skulle vært ute lenger, men det ville også bli fint å komme inn i en hytte.
Jeg kom inn i Græslihytta. Jeg likte den ikke. Det var høyt under taket, så det tok flere timer før det ble varmt der inne. Den var dårlig utstyrt, og du måtte til og med betale for fyrstikker og stearinlys, selv om det ikke var lysestaker å finne. Den var dyrere enn de andre selvbetjente hyttene hittil på turen, men den var også den dårligste. På det ene soverommet lå en gammel, uåpnet møbelpakke.
Jeg likte ikke hytta, så jeg så heller ut av vinduet, på trærne som suste i vinden, på fjellene i horisonten, på alt det som sakte forsvant i natten.