Jeg slo leir mellom noen trær i lia opp mot Hillmovola i Tydal. Kroppen kunne fint ha gått lenger, men det var sterke krefter i vinden, og derfor lurt å finne en leir som lå i le. Ikke så altfor langt bortenfor hadde to svenske ungdommer berget seg over fjellet i en snøstorm for 300 år siden. De ramlet inn i en stue, og fikk sitte foran flammene og varme seg av kona der. Da mannen kom hjem, ble det imidlertid fort slutt på medmenneskeligheten. Han tok fram geværet og skøyt begge to.
De to ungdommene var svenske soldater. Det var krig. Snart kom det flere.
Etter å ha pakket sammen leiren, fulgte jeg en jordvei oppover. Det var ferske hjulspor i gjørma, og snart kom jeg til Hyllingvollen seter. Derfra kunne jeg se fjellet jeg hadde kommet fra, og jeg kunne se ned i dalen.
Den samme dalen tusenvis av svenske soldater hadde stormet ned i januar 1719. Det var kaldt, det blåste og det snødde. De trengte ly og mat, men bøndene i dalen hadde verken plass eller mat til alle. Det var tross alt en hel armé.
Noen soldater stormet ned i Tydalen, andre til Flora i Selbu. Når de ikke fikk, tok de. Gårdene i dalføret ble fullstendig plyndret. Snart begynte folk å dø av sult og underernæring.
Fra Hyllingvollen begynte landskapet å bli myrlendt. Jeg gikk framover, sank for hvert skritt, og visste at noen av mine forfedre bodde i Selbu på starten av 1700-tallet. Hvordan ble de påvirket av dette? Jeg hadde undersøkt om noen av dem kom fra Flora eller Tydal, men alle jeg kunne finne med tilknytning til et sted, kom fra gårder nærmere Selbusjøen. Der levde de lenge i frykt for den store, svenske armeen, men de ble spart. Så vidt.
Mens jeg gikk oppover, skinte sola varmt. Samtidig blåste vinden godt. Snart møtte jeg også på en vegg av mørke skyer. Det var en merkelig stemning på fjellet. Selv om vinden suste og skreik, var det stille. Jeg satte meg ned bak en stein for å spise litt i ly for vinden. Den var så sterk at jeg kunne høre den smelle inn i dalen på den andre siden av fjellet. Haltdalen.
Det var der det startet, desember i 1718. General Armfeldt, som hadde fått i oppdrag å angripe Trondheim, hadde trukket seg innover i dalstrøkene for å vente. Der mottok han en melding som snudde alle planer på hodet. Kongen, Karl 12., var død. De måtte straks returnere til Sverige. Armfeldt samlet sine soldater og bestemte seg for å ta den velbrukte fjellruta fra Haltdalen til Duved i Jemtland. Det var mye snø, men det var de vant til.
Snø var det ikke da jeg gikk over her, i motsatt retning av soldatene. Jeg gikk på et underlag som til dels var steinete og dekket av lyng og mose, til dels var gjørmete, og til dels var myr. De mørke skyene løste seg sakte opp, og jeg nærmet meg toppen av ruta. Snart sto jeg under Bukkhåmmåren, en av toppene på fjellplatået. Det var her problemene begynte.
Det hadde gått forholdsvis bra til nå for de svenske soldatene. Ja, det snødde, men litt snø var ikke farlig. Verre var det at det begynte å blåse, og da de nådde foten av Bukkhåmmåren, slo det om. Vinden økte i styrket. Snøen ble prosjektiler. Det var storm. Det var død i kastene. Veien ned til skogen i Tydal var bare på noen kilometer. Det var dit de måtte komme seg hvis de skulle ha håp om å overleve.
Jeg gikk videre. Nå begynte sola snart å titte frem igjen, men fortsatt blåste det godt. Den slake stigningen flatet nå mer ut. Det begynte så smått å gå nedover, med kortere stigninger nå og da. Fjellvidda var gul og grå og stor, med mange små tjern hvor bølgene slo mot land. Snart så jeg dalen på den andre siden.
Der og da, tenkte jeg ikke på svenskene. De fleste klarte seg ned i skogen, men mange ble likevel igjen der oppe. Over 200 mann frøys i hjel. Resten var desperate. De måtte varme seg, de måtte ha mat, og de måtte videre. Norske styrker var i hælene deres. Så de plyndret folk for alt de eide, og forsvant opp i fjellet på andre siden.
Nedstigningen var en blanding av åpen vidde, myr og skog. Snart fant jeg en bekk å følge. Nå skinte sola sommervarmt, men trærne ble høyere og tettere, og ga fra seg skygge. Det var ikke lenge til jeg var ved dagens mål: Nordpå fjellhotell.
Det var omtrent der svenskene hadde slått leir før de gikk over fjellet. Mens de hadde ligger der, hadde de plyndret lokalbefolkningen så grundig at de fleste gårdene i området fikk helt nye eiere i løpet av de neste årene. Så måtte de altså opp i fjellet. Det var farlig ved Bukkhåmmåren, men verre skulle det bli.
Snøstormen ga seg ikke da de gikk opp i fjellene igjen fra Tydal. Vanligvis var dette en sikker vei, men nå var den en dødsfelle. Da stormen hadde lagt seg, gikk bønder som selv hadde blitt plyndret opp i fjellet og plyndret likene som lå der. Hva gjør man ikke for å overleve?
Og svenskene? Da de kom fram til Duved, var de ikke lenger en armé. Over 3000 svenske soldater hadde dødd i snøstormen på vei over fjellet, og i de neste dagene, og i løpet av de neste dagene, var det mange av de overlevende som mistet både armer og bein. Det sto mellom amputasjon og død. Ingen kom helt uskadd fra dette, enten det var snakk om fysiske eller mentale skader.
Hendelsen har senere blitt kalt «Karolinermes dødsmarsj».