Jeg stekte frokost i selvhusholdshuset til Nordpå fjellhotell. Det var helt vanlig steking, og vifta var på. Så gikk brannalarmen, som brannalarmer så ofte gjør når noen lager mat. Brannalarmer kan ikke spise selv, og blir derfor svært misunnelige når de ser at andre kan. For å skru den av, måtte jeg ut og ned. Så gikk jeg opp og inn og spiste frokost.
En fyr hadde kommet nå. En fyr som jobbet der. Han skjenket meg en kopp kaffe. Jeg drakk og gikk. Det var en vei. Jeg gikk nedover veien. Det er slike ting man av og til bare er nødt til å gjøre. Nede ved svingen kom fyren i bil. Han spurte om jeg ville sitte på. Jeg svarte ja.
I bilen fikk jeg vite om den store NATO-øvelsen, som gjorde at det drønnet i berget, og som skulle gi Holtålen kommune massevis av grunker. Alle smilte og lo når de tenkte på det.
Snart var jeg på stasjonen. Dagen etter var det meldt et hårreisende uvær i fjellet, så det var best å komme seg innendørs. Nei, jeg skulle ikke okkupere toget og bo i det, men det kunne frakte meg nærmere nærmeste by, altså Røros. Dessuten var det tuneller på veien, og de skal man helst ikke gå gjennom.
På toget traff jeg en storartet konduktør. Vennlig og behjelpelig som et egg i hekketiden, og med en fabelaktig mustasje, noe alle konduktører burde ha. Valgfritt for kvinner. Så fabelaktig var mustasjen, at jeg ikke blir overrasket om han er konduktørenes konge.
Jeg gikk av på Glåmos, og plutselig fikk jeg øye på fyrsten over vannveier, elvenes elv: Glomma. O du vakre vannrenne, fly på vannets vinger, ta meg med i din sang, og så videre. Det ble med det ene glimtet. Elva var gjemt bak trær etter det.
Nå tok jeg landeveien fatt, og travet framover som en tobeint hest med tyngdepunktet på et svært uhestelig sted. Jeg travet forbi trær, småstein og Fjøsakademiet; det kulturelle menneskets lekeplass. Sikkert et trivelig sted.
Så travet jeg videre, hele tiden langs veien. En vei som snart ble en hovedvei, med trailere og alt det måtte innebære, men det var likevel ikke den mest trafikkerte veien i sivilisasjonens historie, så det gikk bra.
Omsider sjanglet jeg inn i Røros. Jeg satte meg på en tue og så på skiltet til golfbanen, så gikk jeg videre, ned bakken og inn i byen. Plutselig var jeg, for første gang på turen, et sted jeg har vært mer enn bare et par ganger før. Røros har jeg betrasket så ofte at jeg ikke trengte å se alt på nytt. Dessuten er det en ganske liten by.
Jeg gikk inn på Bergstadens hotell, fikk nøkkelen, og smeltet sammen med sengetøyet.