Her jeg går i gamle tømmerskoger på Hedmarken, mellom tidligere skogsarbeiderkoier, faller tankene lett på Hans Børli; skogsarbeiderpoeten. Jeg har faktisk med meg en bok med Børli-dikt. For ikke så lenge siden, leste jeg dessuten Børlis samling med selvbiografiske fortellinger – Med øks og lyre. Ikke bare er dette en av de beste bøkene jeg har lest i år, men her fant jeg også det jeg tenker på som Børlis kunstneriske manifest, lagt i munnen på Kvint-Ola, den felespillende tussen ingen lenger tror på:
– Det er uråd å få-tel no’ vakkert i verda hvis du er aleine om det.
– Alt det du henter fram frå ditt eie sinn er tomt og dødt så lenge itte andre tar det inn tel seg og dikter sitt sinn inn i det.
– Har du sett vatna om kvelden? De er svarte og stille i seg sjøl, men når himmelen og skogen og solbrannen speiler seg i dem, får de farge og liv og venleik. Slik er det med konsta òg.
Alle som leser, leser ut fra sitt eget ståsted og sine egne erfaringer, og er det ikke det Børli her sier at han vil? Les deg selv inn i diktet, gi de svarte og stille tjerna farge og liv, se gjerne ting som bare du kan se, fordi bare du er du.
Som norsklærer, har jeg hatt noen runder med diktanalyse (eller tolkning, som jeg foretrekker å kalle det. Analyse er et stigmatisert ord). Det jeg pleier å si til elevene er at så lenge de kan begrunne en tolkning med ordene de finner i diktet, er det en riktig tolkning. Her finnes det ingen fasit, men det er én ting jeg ikke liker, og det er å prøve å finne ut hva forfatteren «egentlig» har ment. Det er mye mer interessant å finne ut hva diktet kan bety på diktets egne premisser, og det er når du glemmer forfatteren en stund, at du kan dikte ditt sinn inn i diktet, og slik gi det liv.
Mange synes det er vanskelig å lese og arbeide med dikt. Det er ikke så rart, for mens det er vanlig å lære å forstå en fortelling for fortellingens skyld, lærer de fleste å lese dikt kun for å stå på eksamen. Det er ikke et ideelt utgangspunkt, men hvis du er interessert, har jeg en måte man kan fundere over dikt i hverdagen på. Jeg tar selvfølgelig utgangspunkt i Børli.
Det første du kan gjøre, er å se på hva som skjer i diktet, og finne ut hvor mange deler det består av. På fagspråket kaller man det som i dagligtalen kalles vers for strofe, og det som i dagligtalen kalles strofe, for vers, eller verselinje. Dette er merkelige greier, men det er ikke så viktig. Å dele inn i vers og strofer er for skoleoppgaver og litteraturstudier. Det jeg vil at du skal gjøre, er å finne ut hvor mange deler handlingen i diktet består av. Jeg kommer imidlertid til å bruke fagspråket, sånn at jeg kan framstå som noen som har peiling.
I dette diktet er det to strofer, men jeg deler diktet likevel inn i tre:
Første del er hele første strofe. Det som skjer er at en arbeidsgjeng står ute en tidlig morgen, trøtte og kalde, og får instrukser. Det er en lettere negativ stemning.
Andre del er de fire første verselinjene av andre strofe. Her snus det negative. Fortelleren ser det positive med livet, men jeg får en følelse av at han er nødt til å overbevise seg selv om det.
Tredje del er resten. Her snus det igjen, til noe negativt. En desperat «vilje» ligger ved piggtråden med avbitertang, klar til å flykte når kysten er klar.
Ok, det var handlingen. Bare ta for deg hver enkelt del og se hva som skjer. Det går også an å se nøyere på ord, særlig hvis handlingen er vanskelig. I første del kan for eksempel ord som gustent, grus, leirgrå og sløvt være med på å skape den negative stemningen.
Det neste du kan gjøre, er å se på bildene i diktet. Ikke tenk på sammenhengen ennå, bare identifiser bildene, og finn ut hva de kan bety. Her kan det også være lurt å se nøyere på ord:
I dette diktet er det hovedsakelig ett bilde som stikker seg fram. Viljen som flyktning. En vilje gjemt dypt i hjertet, en vilje som vil ut. Jeg tenker at dette er en drøm man bærer på, en viktig drøm. En drøm som man føler krever riktig tidspunkt for å vise seg, klippe piggtråden og rømme. Kanskje tidspunktet aldri kommer, eller kanskje det har kommet, men flyktningen var så redd for å bli tatt at den ikke tok sjansen på å rømme, og drømmen forblir nedstøvet i hjertet.
Nå kan du se på sammenhengen. Har du forstått bildene, kan du se dem i lys av handlingen. Hvis det du har kommet fram til ikke gir noen mening, er det bare å gå tilbake og se på bildene og handlingen på nytt, og se om du kan flikke på det du har funnet til delene passer sammen. Igjen er det lurt å se på ord. Ord kan bety forskjellige ting i forskjellige sammenhenger.
I denne sammenhengen, derimot, går vi rett på sak:
Del én og to sier mye av det samme. Vi har det vi trenger. Jobb. Mat hver dag. Livet er ikke perfekt, men stort sett bra – Så kommer del tre – Likevel lengter vi etter noe annet, noe dypt der inne.
Nå har du forhåpentligvis en forståelse av hva diktet kan bety. I så fall, er det det det betyr nå. Har du funnet en mening du er noen lunde tilfreds med, er den riktig. Andre kan ha funnet en helt annen mening enn deg, men det er ditt sinn som skal diktes inn i diktet. Det er din solbrann som skal speile seg i diktets tjern.
Studerer du litteratur, er det litt andre regler som gjelder, men når du leser dikt i hverdagen, gjelder det bare å finne en mening, uansett om den vil bli godtatt av en litteraturviter eller ikke.
Nå som du har funnet ut hva du synes at diktet kan bety, kan du gjøre deg videre tanker om det:
Jeg har gjort noe mange vil, men få gjør. Tatt på meg sekken og dratt på tur i et halvt år. Du kan kanskje si at min flyktning har flyktet, men det å flykte er ikke bare å bryte med hverdagen. Man må helst vite hva man skal flykte til. For de fleste er det nok bedre å måtte stå opp til et tælebrudd en gusten morgen enn å ikke gjøre noe som helst, og for mange, er det sikkert nok bare å flykte litt av og til. Man trenger ikke bryte med samfunnet for å lære seg akvarellmaling, men man er nødt til å ta steget. Å vise at man har en annen side en den folk flest ser til vanlig, kan være vanskelig nok. Særlig hvis du er en tøff veiarbeider med en brennende drøm om å male vakre blomsterenger.
Som du kanskje ser, står ikke dette i diktet. Det er tanker jeg har gjort meg på bakgrunn av meningen jeg har funnet i det. Her gjør du som du vil. Herfra er ikke diktet annet enn et skilt som viser retningen. Landskapet bakenfor, finner du selv (se, jeg kan bruke bilder jeg og).
Dette er en framgangsmåte det går an å bruke til å fundere over dikt med. Det er ikke den ultimate metode, men du kan bruke den likevel. Gjør hva du vil, men respekter diktet, for det er et barn av et annet menneskes drøm.
Og som du kanskje kan se i tittelen, er jeg ikke ferdig med dette temaet.