Lufta ble kaldere jo lenger vekk fra Rena jeg kom. Tåka letnet. Av og til trengte sola gjennom. Så tetnet skylaget og ble til en vinterhimmel. Snart var veien hvit.

Dette kalles snø.

Ved Skramstadsætra stoppet jeg og tenkte at jeg snart burde sette opp teltet, men jeg kunne ikke gjøre det akkurat her, midt i hyttefeltet. Jeg peilet meg inn på en bekk langs stien og gikk. Det viste seg at bekken lå ved en lysning i skogen, hvor siste rest av dagslyset slapp til der resten av skogen mørknet. Jeg satte opp teltet og kokte vann. Noe var til middagen, resten var til en provisorisk varmeflaske. Natten kunne bli kald.

Dagen etter gikk jeg ned i Djuposet, der elvene Søndre Djupa og Åsta møtes. Der nede fant jeg en åpen koie som ikke var merket av på kartet. Siden det blåste litt, gikk jeg inn for å ta meg en liten lunsj. Deretter bega jeg meg oppover åssiden.

Åpen koie.

Oppe på toppen fant jeg enden av en grusvei. Etter et par knasende skritt, hørte jeg et forferdelig leven nede i lia. Jeg fikk nesten ikke tid til å stoppe, før en hare kom fykende forbi rett foran føttene mine. Snart kom to harehunder bjeffende etter. De så undrende på meg, og løp videre.

Jeg gikk et stykke nedover veien, så møtte jeg en av harejegerne. Det var to av dem. De hadde visst møtt hverandre tilfeldig og blitt enige om å jakte sammen. Mens vi sto og snakket, pekte han nedover veien. Der sto haren! Men den ble ikke stående lenge. Snart hørte vi et skudd.

Vi gikk ned til den andre jegeren. Han skjønte ikke noe da vi begynte å snakke om en hare på veien. En hare som ikke kan ha vært mer enn et par meter fra ham. Han hadde nemlig stått med ryggen til og speidet i motsatt retning. At det fantes flere himmelretninger, falt ham ikke inn. Og sannelig kom det ikke en hare der og! Han grep geværet, trakk av, og bommet. Hundene hadde imidlertid ikke lært konseptet bomskudd, og trodde at jobben nå var gjort. De diltet rundt og virket fornøyde.

Jeg forlot de to jegerne, og kom snart fram til Halgutusveen. En av Hamar og Hedmarken turistforening sine hytter på Hedmarksvidda. Hytta er oppkalt etter en karakter i en av Johan Falkberget sine bøker. Skogvokteren som fikk bygget hytta, var visst en stor tilhenger.

Halgutusveen.

Hedmarksvidda har forresten ikke alltid hatt det navnet. Faktisk har det ikke alltid hatt et navn i det hele tatt. Som så mange andre friluftsområder, har også dette fjell- og skogsområdet fått navnet sitt fra engasjerte turistforeningsfolk, etter at friluftslivet begynte å bli vanlig også på Hedmarken (området mellom Ringsaker og Elverum), på begynnelsen av 1900-tallet. Det var mange forslag til navn, men det var altså Hedmarksvidda folk likte best.

Jeg forlot Halgutusveen med en følelse av å ha glemt noe. Samtidig visste jeg at det ikke var noe jeg hadde glemt, bare noe som viste seg umulig å gjøre. Da jeg gikk ut i boden for å hente ved til neste besøkende, så jeg nemlig at det var tomt. Dermed var det bare å ta på sekken og gå.

Her gikk jeg.

Etter litt over en kilometer, møtte jeg den første harejegeren igjen. Han husket meg godt, men det gjorde ikke hunden. Den syntes plutselig jeg var det skumleste den hadde sett.

Jegeren kunne fortelle at han hadde fått haren til slutt, og at han nå hadde tenkt seg nedover mot hytta si. Han spurte om jeg ville sitte på, og jeg takket ja. Det er jo ikke hver dag man får sjansen til å snakke med en innfødt harejeger fra Vang.

Jeg satte meg inn i bilen. Hunden var fortsatt like skeptisk, og nektet å nærme seg så lenge jeg var der. Til slutt kjørte vi sakte nedover og lot den løpe etter. Etter et par hundre meter, skjønte den alvoret, og gikk villig inn i bilen.

Jegeren kunne fortelle at han hadde bodd på hytta i over en måned, men nå var det snart på tide å følge etter kona ned i bygda igjen. Han hadde nesten vokst opp i skogen her i Vang allmenning, sa han. Vært med når faren dro opp for å hugge tømmer. Det var i gamle dager, da skogsarbeid var kroppsarbeid, utført av de som ikke hadde noe valg.

Jeg nevnte hundreårsjubileet til Hans Børli. Børli, ja. Han hadde faren satt pris på. Han brydde seg vanligvis ikke om slike ting, men Børli likte han. Særlig et dikt om hvor fælt snø er. Når du går ute i tømmerskogen, slår i et tre med øksa, og får en snøfonn over deg. Det diktet likte han godt.

Fra skogsbilveien, var det ikke langt til neste hytte. Sandfløten. Drøye hundre meter over en halvfrossen myr. I dette området har det visst blitt observert både ulv og bjørn. Et viltkamera var nylig satt opp rett borti veien, hvor noen hadde sett en ulv en uke tidligere. Dette tenkte jeg ikke noe videre over mens jeg fyrte opp i ovnen. Det var små sjanser for å møte på et slikt dyr uansett. Jeg kom riktignok over en sovende gaupe en gang for en del år siden, men slike møter er ikke hverdagskost. Rovdyra holdt seg borte nå også.

Sandfløten.

Fra Sandfløten fulgte jeg harejegerens råd, og tok veien fatt. Rondanestien var kortere i luftlinje, men den stien sa han det var best å holde seg unna. Han hadde ikke mye til overs for den. Den gikk visst opp på alle topper og ned i alle søkk, og var unødvendig kronglete i et terreng som ellers er relativt kupert.

På veien gikk det unna. Plutselig var fem kilometer passert. Jeg satte meg ned og tok meg en liten matbit mens en diger tømmerbil raste forbi. Så ble det stille igjen. Ingen andre lyder enn susingen fra trærne.

Det er mange skogsbilveier på Hedmarksvidda.

I en bok på Sandfløten, hadde jeg lest at det fantes diverse fortellinger om underjordiske og andre overnaturlige fenomener i dette området. Snippkoia, som jeg var på vei til, lå for eksempel under et heksefjell, men allerede her på veien fikk jeg se spor etter magi.

Ved en hytte hang det en lapp om at det hadde vært så mange innbrudd der at det ikke var flere verdisaker igjen. Høyt over innkjørselen til hytta, var det strukket en snor, og fra den, hang en dyreskalle som det var stukket fjærvi. Jeg kan ikke så mye om trolldom i praksis, men her bevitnet jeg nok redskapet for en forbannelse. Å passere under den snora uten tillatelse, kunne nok føre til både tannråte og inngrodde tånegler, så jeg gikk videre. Ingen grunn til å utfordre lokale trollkunnige. Hedmarken hadde tross alt vært et område med uvanlig mange hekseprosesser i sin tid. Her renner det nok over med magi.

Magi.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *