Etter et lite opphold på Hamar og Gjøvik, og en kort titt på huset Alf Prøysen vokste opp i, kom jeg til Hadeland. Nærmere bestemt Gran og Granavollen.
Kanskje du lurer på hva som er så spesielt med Gran, eller kanskje ikke. Det er et område spekket med historie og arkeologiske funn. Her har folk dyrket jorden i tusenvis av år. Granavollen har lenge vært et samlingspunkt for reisende, og her finner du to middelalderkirker. Søsterkirkene.
Det var til disse kirkene jeg skulle, men ikke for kirkenes egen skyld, snarere for en av gravene på kirkegården. Graven til Aasmund Olavsson Vinje.
Vinjes siste år skulle bli turbulent. Han hadde lenge hatt uhell i kjærlighet, men 20. juni 1869, i sitt 51. år, giftet han seg med nesten 20 år yngre Rosa Constance Sophie Kjeldseth. Hun var skilt, og få prester var villig til å vie fraseparerte, men de fant en til slutt. Under bryllupsreisen besøkte de vennen Anton Christian Bang på Gran. Alt så ut til å gå bra.
Snart var Rosa Constance gravid. 12. april 1970 fødte hun en sønn. Det som skulle være en gledens dag, ble noe helt annet. Rosa Constance døde under fødselen, og Vinje ble totalt nedbrutt. Han innså raskt at han ikke var i stand til å ta seg skikkelig av sønnen i den tilstanden han var i, og flyttet til broren på Kongsvinger.
Noen måneder senere lå han alvorlig syk på Rikshospitalet. Det var kreft, men det visste de ikke da. Alt legene visste, var at han var syk. Alt Vinje selv visste, var at han lengtet ut. Han var en friluftsmann. Han ville se fjell igjen. 26. juli reiste han seg opp fra sykesenga og gikk.
Gran på Hadeland var et naturlig stopp på veien. Året før hadde han vært lykkelig der. Nå kom han under helt andre omstendigheter. Syk som han var, kollapset han, og ble lagt i en seng hjemme hos den samme vennen han hadde besøkt under bryllupsreisen.
30. juli ble han funnet død i senga. Han hadde ligget i andre etasje, og for å slippe å pakke sammen liket som en bylt med skittentøy, lagde de et hull i gulvet de kunne få en kiste gjennom.
Vinje var en vandrer hele livet. En vandrer både i kropp og i sinn. Kanskje var det passende at det var slik han døde; på vandring, underveis.
Men han kom aldri fram til fjellet.