Jeg satt på toget til Grua. Gjøvikbanen. Den siste jernbanelinjen jeg hadde igjen før samlingen var komplett. Nå hadde jeg reist på alle linjene for ordinær persontransport i Sør-Norge.

Fra Grua går banen videre ned gjennom Hakadal og Nittedal, før den krysser over til Maridalen og går langs østsiden av Maridalsvannet ned i Oslo. Rundt stasjonene i dette dalføret er det tett bebyggelse, men du skal ikke gå langt, før du er inne i tjukkeste skogen. Romeriksåsen i øst, Nordmarka i vest. Det var inn dit jeg skulle. Inn i Nordmarka. En diger skog midt i Norges hovedstadsområde. Ikke en park, men en ekte skog. Dette er noe du ikke finner mange steder i verden.

Ekte skog.

Det er ikke sikkert du hadde funnet det her heller, hvis det ikke hadde vært for innbitte naturvernere, og for en rekke tilfeldigheter. Det var nemlig planer for å ikke legge Gjøvikbanen øst for Maridalsvannet, men vest, nordover forbi Bjørnsjøen, hvor Kikutstua ligger, videre nord til Hakkloa, og derfra til Grua. Rett gjennom hjertet av Nordmarka, og de mest brukte rekreasjonsområdene, turstiene og skiløypene. Heldigvis ble ikke denne planen fulgt, og skogen forble skog. Tilgangen til rent drikkevann til hovedstaden, var en viktig faktor i avgjørelsen, men den viktigste var nok at Løvenskiold stilte land til disposisjon der traseen går i dag.

Litt etter at jeg hadde gått av toget, møtte jeg noen skolebarn som sa at jeg måtte huske Grua som det beste stedet i landet. Jeg sa meg enig i det, og tok til på bakkene opp til sjøen Mylla, og Nordmarka.

Oppover i Grua.

Tåka ble tettere og tettere jo høyere jeg kom. Det lå en del snø på bakken, men det var varmt og fuktig i luften, så den ville nok fort forsvinne. Ved Mylla, som nesten var helt innhyllet i tåke, kom en gordon setter løpende forbi. Eieren var ikke å se, og jeg gikk videre over demningen, fortsatt uten å se noen. Etter noen hundre meter på grusveien på sørsiden av vannet, kom to turgåere forbi, ellers var det folketomt. Jeg passerte noen parkerte skogbruksmaskiner. Digre metalldrager som trekker trærne opp av jorda og kvister dem i én bevegelse. Alt var stille og vått.

Her var ble det kjørt opp skispor to dager tidligere.

Da jeg endelig hadde kommet til enden av grusveien, vest for Mylla, tok jeg av på en sti inn i skogen. Tåka lå fortsatt over trærne, og det var tydelig at ingen hadde vært her siden snøfallet noen dager tidligere, men det var likevel lett å finne fram. Snart åpnet stien seg til en kjerrevei, og jeg kom til dagens mål. En åpen jakthytte tilhørende Jevnaker Almenning. Bristol, heter den. Navnet har den fått på grunn av sin svært begrensede komfort. Noen brisker langs veggen og en åpen grue midt i rommet. Et pipeløp er plassert et stykke over, men røyken glei likevel ut i rommet og la seg i hodehøyde.

Bristol.

Dagen etter regnet det. Ekte regnvær. Det er noe jeg ikke har opplevd ofte på denne turen. Jeg kjøpte en regnponcho på Stiklestad i starten av september, men har ikke trengt å bruke den. Ikke før nå. Nå skulle den i ilden. Eller regnet.

Poncho for pilegrimer.

Rett sør for hytta, traff jeg en elgjeger som lå i fjellduken sin i grusveigrøfta og ventet på at elgen skulle komme. Noen hundre meter lenger sør, satt en annen jeger i bilen og ventet på at hunden skulle komme tilbake. Han ville ikke ut i dette været.

Et stykke etter Tverrsjøen, svingte jeg av mot Roensetra, og etter litt leting på grunn av rar skilting, fant jeg stien inn i skogen. Rar skilting er det mye av i skogene rundt Oslo. De hopper gjerne over et veikryss eller fem, slik at de ikke hjelper deg hvis du ikke kjenner området fra før. Eller har kart. Jeg hadde kart.

På stien var det vått. Klissvått. Ikke vått som i en fuktig myr, nei, vått som i en bekk. Hele skogbunnen sto under vann. Jeg balanserte på røtter for å holde meg over vannet, og tok til på en av de mange bakkene du finner her inne. Bekken forsvant, men underlaget var fortsatt gjørmete. Da jeg kom ut ved Elgstøa, bestemte jeg meg for å ta grusveien istedenfor å gå inn i sumpen igjen. Det var snaue åtte kilometer, men det føltes som fire, og plutselig var jeg framme ved Katnosdammen. Jeg låste opp, gikk inn, hentet vann, og fyrte i ovnen.

Heller veien i dette været.

Omtrent en time senere, kom to tyske fysikere syklende. De fortalte at de jobbet i staten, og hadde vært på et møte på Hønefoss. Derfra hadde de syklet inn til Katnosdammen. Det hadde vært litt is her og der, men ellers gikk det greit. De delte alkoholfritt øl med meg, og var generelt hyggelige mennesker. Dagen etter dro de videre. Den ene av dem var oppsatt på å sykle innom Kikutstua og kjøpe en vaffel eller ti. Han hadde dessuten et hemmelig soppsted i nærheten, men nå var nok soppsesongen over.

Jeg, derimot, dro ikke videre. Jeg tok meg en hviledag. Jeg fyrte i ovnen og stekte pannekaker. Da jeg lukket igjen ovnsdøra etter å ha puttet inn en ny kubbe, sprakk glasset og datt ut. Omtrent samtidig, kom bestyreren for hytta, en eldre mann, innom for å spise. Han og en medhjelper. De hadde laget en rampe til kanoer, og lurte på når vannstanden skulle bli normal igjen, for den var uvanlig lav. Da jeg fortalte om glasset som sprakk, utbrøt han: «Ikke nå igjen!» og sa at han måtte sende hele døra på reparasjon, for nå hadde han byttet glass litt for ofte i det siste.

Lav vannstand fra vinduet.

Det kom enda et par mennesker innom hytta. Kvinnemennesker, denne gangen. De sa dette var starten på deres utforskning av hyttene i Marka, og at de hadde gått over Pershusfjellet fra Tverrsjøen, noe som var en tabbe. Det var nemlig så vått at de måtte senke tempoet betraktelig for å ikke drukne i et av de midlertidige tjernene som hadde dukket opp i stien, og kom ikke fram før etter mørkets frambrudd. Jeg viste dem på kartet hvor jeg hadde gått, og de sa de fikk ta den veien tilbake. 

En av grunnene til at jeg tok en pause, var at jeg hadde begynt å få vondt i venstrefoten igjen. I ankelleddet. Bare jeg kom i gang og fikk varmet opp, gikk det greit, men stoppet jeg opp litt for lenge, stivnet hele foten. Dette bedret seg betraktelig etter en dag uten sekk, og jeg tok fatt på veien. Det ville bli så mye grusvei som mulig nå også. Det var fortsatt vått på bakken.

Katnosdammen.

Det var vått i lufta også. Fuktig, vil nok noen kalle det. Andre ville sagt tåke. Tåka var ikke tykk, men den var våt. Det klarte jeg imidlertid å ignorere. Jeg hadde nemlig satt fjellstøvlene i fullt trav.

Likevel fikk jeg med meg omgivelsene. Oslomarka er bakkete, og hadde den ikke vært skogkledd, ville den kanskje ha minnet om fjellene på vestlandskysten. Her er det steile stup og bratte skråninger, og de høyeste toppene ligger på rundt 700 meter over havet. Her er det skogrygg på skogrygg, oppdelt av elver, bekker, vann og tjern. Dette er også et sted folk har benyttet seg av i uminnelige tider, til både jakt, tømmerhugging og setring. Mange av setrene er tatt godt vare på, og plutselig kan skogen finne på å åpne seg i en liten hage eller eng, og gi deg et slags inntrykk av hvordan bygdenorge kan ha sett ut for hundre år siden, når veiene var smalere og skogene tettere.

En liten titt inn i fortiden.

Målet for dagen var Smedmyrkoia i Sørkedalen; Turistforeningens første ubetjente hytte i Marka. Dit var det mellom 16 og 17 kilometer, og for å komme fram, måtte jeg klyve opp en bratt skogssti, og dermed tråkke over den usynlige grensa mellom Nordmarka og Krokskogen. 

Etter rundt fire timer på tur, var jeg framme. Jeg merket det ikke mens jeg langet ut, men da jeg satte meg ned, kjente jeg at den høye hastigheten hadde tatt på, og orket ikke å gjøre stort mer den dagen. Jeg spiste litt, drakk en kopp kakao, og kollapset.

Smedmyrkoia.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *