Det er ikke mange middelalderslott i Norge, men du kan finne et av dem i Oslo, omgitt av militære bygninger av nyere dato, men som likevel har rukket å bli gamle. Akershus festning, kaller vi dette komplekset, og slottet Akershus slott.
Hit har, naturlig nok, både konger og fyrster hatt en viss tilknytning. En av dem, som hadde en tilknytning av det mer selvforskyldt uheldige slaget, var kong Christian 2.
Christian 2., også kalt Christian tyrann, har den tvilsomme ære å få en definitiv slutt på Kalmarunionen. Svenskene hadde ønsket seg ut lenge, og nå hadde de endelig en felles fiende de kunne samles mot. Den godeste Christian sto nemlig bak en liten hendelse som kalles Stockholms blodbad, som var omtrent like utrivelig som det høres ut som, og gjorde det dermed mye lettere for opprøreren Gustav Vasa å samle støtte og makt og kaste danskene ut.
I tillegg til dette, begikk Christian 2. den dødssynden det var å gi borgerstanden mer makt, på bekostning av adelen. Dermed valgte adelen seg en ny konge, Fredrik 1., og kastet Christian ut. Helt ut til svogeren, keiser Ferdinand av det Tysk-romerske riket.
Keiseren, som syntes det ville vært bedre om søsteren var dronning i Norge enn ikke dronning i det hele tatt, hjalp Christian med skip og soldater. Christian selv samlet støtte blant de katolske stormennene i Norge. Fredrik 1. var nemlig protestant, og ville fjerne all katolisisme.
Dermed hadde Christian 2. god støtte blant norske stormenn da han i 1531 reiste nordover med 5000 mann. Etter en liten rundtur i en storm, som spredde skipene rundt omkring langs sørkysten av Norge, kom en stor styrke fram til Akershus. Der slo de seg ned og ventet.
Hva de ventet på, er ikke godt å si. Kanskje på et svakhetstegn? At veggene skulle ramle ned av seg selv? Festningen var tross alt i ganske dårlig forfatning. Ikke hadde den stor bemanning heller. Sannsynligvis visste ikke angriperne det, men nesten hele festningens styrke var ute for å kreve inn skatt. Inne i festningen var det rundt tjue personer igjen. Angriperne var flere tusen.
Antakeligvis ble høvedsmann på Akershus, Mogens Gyldenstjerne, ganske nervøs da han så den digre hæren slå seg ned utenfor murene, men han skulle snart bli beroliget. Han fikk nemlig Christian 2. med på en våpenhvileavtale som var hårreisende elendig for ham selv, men veldig god for høvedsmannen. Deretter reiste den tidligere kongen med hæren sin sørover for å angripe Båhus festning isteden, i den tro at Gyldenstierne ville holde avtalen, og ikke skaffe forsterkninger.
Uheldigvis for Christian, var danske adelsmenn på denne tiden notorisk upålitelige. Dette skulle han igjen få erfare da det gikk dårligere enn han hadde håpet ved Båhus. Fredrik 1. tilbød forhandlinger, så lenge Christian kom alene. Han grep denne muligheten og styrtet til København, men istedenfor å forhandle, ble han kastet i fengsel. Der ble han til han døde.
Det har senere blitt spekulert i hvorfor den tidligere kongen tok alle disse rare valgene, og det har blitt foreslått at hans mentale helse kanskje ikke var helt på topp. Da jeg studerte historie, ble bipolar lidelse foreslått av en foreleser, men hvem vet. Det som derimot er sikkert, er at de tjue forsvarerne av Akershus, nok følte seg ganske heldige da hæren forsvant uten å engang gjøre et forsøk på å angripe.