«Mange meina, at aka paa Jarnvegen er leidt og keidt og altid likt seg sjølv; men eg, som er leid af trøyttkjøyrde Øykir (øk/hester) og Skranglekjerrur, eg finner det som eit Dikt at fara so fort og sjaa Tre og Steinar og Tuvur og alt, som i Vegen kann koma, at syna seg fram i ein Augneblink og atter renna fraa os som skræmde Fuglar»

Dette skriver Vinje i starten av «Ferdaminne frå sumaren 1860», etter en tur med toget fra Oslo til Eidsvoll. Hovedbanen, som den heter, er Norges eldste jernbanestrekning, og da Vinje tok den, var det bare seks år siden den hadde blitt åpnet. Likevel ser det ut til at mange hadde alt hadde klart å bli godt vant til nyvinningen.

Selv tok jeg også toget fra Oslo til Eidsvoll. Jeg tok trikken fra Grünerløkka, hvor jeg hadde bodd de siste dagene, og gikk av på Oslo S. Deretter tråklet jeg meg gjennom en flokk av studenter, turister, tiggere, gamle damer og vektere, før jeg fant riktig plattform, og satte meg ned for å vente. Det er litt flere linjer å velge mellom nå enn i 1860.

Som Vinje liker også jeg å ta toget, men på togstrekningen til Eidsvoll, er det ikke lenger så mye å se. Det starter med den velkjente tunnelen til Lillestrøm, deretter går banen stort sett bak vegger og voller, med glimt av landlig landskap nå og da. Toget tar et opphold på Gardermoen, hvor folk strømmer ut for å, med enda høyere hastighet, komme seg til London, Madeira og Hammerfest, før det suser videre. Snart kan vi gå ut på Eidsvoll stasjon, idyllisk plassert langs Vorma – elva som renner ut av Mjøsa og inn i Glomma.

Vorma ved Eidsvoll.

Eidsvoll var en stor bygd allerede på Vinjes tid. I dag har selve tettstedet litt over 5000 innbyggere, mens det bor omtrent 20000 spredt rundt på de andre bygdene i kommunen. Jeg så ikke så veldig mange av disse da jeg gikk ut av stasjonen og over broa, men så var det også midt i arbeidstiden på en tirsdag. Det er ikke da folk flest flyr i gatene.

Frå Eidsvoll sentrum, gikk jeg nord-østover, langs en gammel vei inn og ut av boligområder. Ved et tilfelle, fant jeg at det også var denne veien Vinje i sin tid hadde valgt. Veien gikk gjennom et gammelt, oppløyd gravfelt fra Jernalderen, forbi Tønsaker, gården til Lars Tønsaker; Eidsvolls første stortingsmann, og god venn av Henrik Wergeland. Wergeland hadde selv stelt til en stor fest akkurat her, i håp om å verne om noen av gravhaugene, og sannsynligvis fordi han likte fester. Det skal ha vært en fyllefest uten like, så folk rullet rundt på marken fordi de ikke greide å stå oppreist. Vinje syntes ikke noe om slik oppførsel, ser det ut til.

Omtrent her.

Snart var jeg over på hovedveien til Odalen. I Vinjes tid, forteller han at det her var fattigslig og fælt. Her bodde armodsfolk i jordhuler, skitne og sultne, i stor kontrast til den rike bygda. Det var ingen jordhuler der som jeg kunne se. Heller ingen stor armod. Det var fine hus og biler, og en uoversiktlig, svingete vei. Jeg bestemte meg for å ikke risikere livet, og prøvde meg på å haike.

Ikke noe armod å spore her.

Som så mange andre steder i Norge, unnlot folk å stoppe. Mange så nysgjerrig på meg så det er et under at de ikke kjørte av veien, men de kjørte bare videre. Det var også overraskende mange som snakket i mobiltelefon mens de kjørte, noe som selvfølgelig er strengt forbudt, ogpåvirker reaksjonsevnen omtrent på linje med fyllekjøring. Jeg så til og med en dame som skreiv en tekstmelding bak rattet. Her kunne nok trafikkpolitiet hatt det festlig.

Etter en stund uten napp, kom det noe mystisk kjørende. En liten buss som skulle til Sand i Nord-Odal. All bussinformasjon jeg kunne finne, sa at det ikke fantes en slik buss, men her var den altså. Den var trang og smal, men både jeg og sekken fikk plass, og snart suste jeg gjennom skogen, mens jeg så trær og steiner og tuer og alt som i veien kan komme, vise seg fram i et øyeblikk, og atter flykte som skremte fugler. Nesten som et dikt.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *