Langt innpå skogen, på grensa mellom Sør-Odal og Kongsvinger, står Furukongen. Denne giganten av et tre har stått støtt og regjert over skogen i hundrevis av år, men nå er kongen død, og jeg var på vei inn i et rike uten hersker.

Du finner fortsatt store furutrær her.

Det hadde allerede begynt å mørkne da jeg gikk inn i skogen under Hedenhøgda, og tåka gjorde det ikke noe lysere. Sollyset svant for hvert skritt, og til slutt måtte jeg fram med hodelykta. Jeg trengte et sted å sette opp teltet, et flatt sted, men her i disse bakkene var ikke det så lett å finne. Til slutt kom jeg ned til et skogsveikryss på en slette. Her stoppet jeg og satte opp teltet ved siden av veien. Ikke lenge etter, kom det en diger tømmerbil dundrende forbi, og teltplassen virket med ett usikker, men jeg visste råd. Inntil et tre lå det nemlig noen veistikker med refleks på. Jeg satte opp noen av dem rundt teltet, og følte meg litt tryggere.

Mørknende skog.

Morgenen etter sto jeg opp i mørket, pakket sammen og begynte å gå i grålysninga. Og grått var det virkelig. Skyene lå fortsatt lavt og tungt over skogen. Trærne sto på hver side av veien og hvisket til hverandre, både gjennom lufta, og gjennom nettverket av røtter som strekker seg langt under bakken, også på tvers av grusveien. Hva de hvisket om, klarte jeg ikke å høre. Hvis jeg hadde det, hadde jeg nok fått vite noen av Universets kosmiske hemmeligheter. Trær liker sånt.

Sånn fortsatte det, ned langs skogsbilveien, mellom trærne. Av og til kom en og annen bil kjørende. Noen steder var det satt opp skikkelige rasteplasser, med benker, stoler, bålplasser, små gapahuker. Ekstra komfortable elgjegerposter, kanskje? Snart tok jeg av på en gammel kjerrevei som førte til et nedlagt gårdsbruk her inne i skogen. Et tre hadde falt over veien, men jeg kom meg forbi.

Trær og skog.

Snart åpnet skogen seg. Stien jeg fulgte førte rett inn i en hage. Jeg gikk rundt, og kom inn på en ny vei. Her var det et lite nabolag, og nederst i veien, ved krysset, lå Odals Verk. En politibil kjørte sakte forbi da jeg kom.

Odals Verk.

Odals Verk er et gammelt jernverk fra 1600-tallet, som er spesielt kjent for støpejernsovner. Verket var en viktig arbeidsgiver i distriktet, og i 1801, bodde det 437 mennesker her. Etter Napoleonskrigene gikk det imidlertid dårligere og dårligere. Jernverket ble nedlagt i 1835, men det var fortsatt mye jord knyttet til godset, og det fortsatte videre som storgård og jordeier. Aasmund Olavsson Vinje kalte det en av landets fagreste og beste gårder.

På vei gjennom verket.

Fra veien gikk jeg gjennom gårdsområdet, forbi det nylig restaurerte bryggerhuset, og ned på en ny vei. Herfra gikk det oppover åssiden mot Melbytemplet, og grensa til Kongsvinger. Før jeg satte meg ned i grøfta for å spise, klm det en ny politibil kjørende, større enn den forrige. Jeg begynte å fundere på hva denne bygda har gjort for å fortjene en polititetthet større enn flere norske byer.

Veien flatet etter hvert ut, og førte inn i en ny liten bygd, hvor jeg tok av innover i skogen igjen. En hestekjerre kom kjørende forbi i høy hastighet, så var det stille, helt til en jogger kom til syne, deretter et middelaldrende par som sprenggikk så svetten sprutet i alle himmelretninger. Nå var jeg inne i et av Kongsvinger sine mest velbrukte turterreng. En pil pekte til venstre mot Bogersjøen. Jeg fortsatte videre fram til neste sjø – Bogerfløyta.

Bogerfløyta.

Ved Bogerfløyta satte jeg meg ned på en benk og så på folk som gikk forbi. Det var en del av dem. Alle sammen forsvant inn på stien langs siden av sjøen, så kom de tilbake igjen. Kanskje ville de helst hatt min plass, men på denne benken satt jeg. Jeg hadde for så vidt ikke hatt noe imot å dele, det er jo en plass for alle, og til slutt var det noen som forsto dette. Et eldre ektepar med en liten hund kom bort. Vi snakket litt sammen, og mannen fortalte at da han skulle på fjelltur i sine yngre dager, hadde han lagt stålbarrer i sekken på vei til jobb for å trene seg opp. Dermed spratt han rundt som en geitekilling når han endelig kom seg dit. Han satte også pris på Børli. «På tre linjer kunne han skrive mer enn en roman.»

Snart begynte det å mørkne, men nå nærmet jeg meg også byen. Jeg passerte en hel haug med politifolk som trasket bedagelig rundt på stien, og kom ut av skogen i åsen rett under Kongsvinger festning. Denne festningen var så fryktinngytende i sin glanstid, at da Karl 12. bestemte seg for å invadere Norge, trengte han bare å kaste et blikk på den, før han ristet på hodet og tok hæren sin andre steder.

Kongsvinger festning.

På festningen var lysene slått på. Jeg gikk gjennom gamle forsvarsverker, omtrent samme vei som svenskene i 1814 hadde planlagt å angripe fra, men da måtte de først ha kommet seg forbi Christiania, og slik gikk det ikke. Jeg gikk gjennom de åpne portene og så de gamle soldatforlegningene, noen av Norges verste i sin tid, og kom opp på selve festningen.

Gjennom porten.

Her må jeg nevne Vinje igjen. Husk på at dette var mannen som ga navn til Jotunheimen, en mann som elsket å gå i fjellet. Han mente at det var lite som kunne måle seg med utsikten fra Kongsvinger festning, og nå sto jeg altså her, hvor jeg har stått mange ganger før, og så på utsikten. I byen hadde folk skrudd på lys, som blunket ut av vinduene. Glomma buktet seg et stykke nedenfor. Jeg snudde meg og gikk ned til lysene.

Utsikt fra festningen.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *