Svullrya, sentrum av Finnskogen. Her hvor forfatter Åsta Holth vokste opp, hvor kirkeorgelet er spesiallaget for å høres så likt ut som det finske nasjonalinstrumentet kantele som mulig, her blir Republikken Finnskogen erklært i tre dager hvert år, med eget flagg og egen president.
Det var på 1600-tallet finnene kom hit, hovedsakelig fra det finske området Savolax. Savolaksene var allerede kjent for å ekspandere innenfor sine egne områder, og nå ekspanderte de ut, ikke bare fordi de ville, men i hovedsak fordi det var dårlige tider i Finland. Derfra tok de med seg sin egen kultur, og sin egen måte gjøre ting på. Særlig svedjejordbruket er kjent, hvor de måtte svi av et område, plante i aska, og så la åkeren ligge brakk noen år mens de fant seg andre jordflekker å svi av. Dette er en plasskrevende måte å drive på, og gjorde at skogfinnene flere steder kom i konflikt med de som bodde der fra før. I våre dager, har denne konflikten sluknet, akkurat som svedjeilden, og skogfinnene regnes som en av Norges nasjonale minoriteter.
På vei ut av Svullrya, gikk jeg innom uteområdet til Norsk skogfinsk museum, hvor flere eldre bygninger er plassert, så gikk jeg videre langs veien og inn i skogen.
Da jeg hadde lagt det siste huset bak meg, hørte jeg en rar lyd. Jeg stoppet for å lytte. Alt var stille, bortsett fra den rytmiske trommingen fra en hakkespett. Så kom lyden igjen! Det var en hane. Jeg smilte for meg selv, og skulle til å gå videre, da et ul steg opp fra lia i øst. Kort etter hørtes flere ul, langt borte fra. Så var det stille. Nå var jeg i ulvens rike.
Flere ul kom det ikke, mens jeg fulgte veien sørover langs elva Rotna. Jerven hadde lagt fra seg et visittkort i form av et fotspor midt i stien, men dyret selv, så jeg ikke snurten av. To ravner lekte seg høyt oppe på himmelen, en flokk dompap fløy forbi og satte seg i et løvtre, før de lettet igjen og fløy videre til neste. En tiur lettet lydløst fra et furutre og forsvant.
Etter en times gange, kom jeg fram til DNT-hytta Helgedammen. En gammel tømmerfløterbrakke. At det hadde gått så fort, overrasket meg, for turen hadde vært på fem kilometer, og jeg hadde ikke prøvd å gå spesielt fort, men jeg hadde en ny og lettere sekk, mye lettere, og dermed ble føttene ustoppelige.
Jeg tilbrakte resten av dagen i og rundt hytta. Jeg satt på benken ved vannet, fyrte i ovnen, leste i blader og magasiner, gikk til brønnen. Nøkkelen til brønnen var borte, men hengelåsen den var låst med, var så liten at døra gikk opp likevel.
Dagen etter skulle jeg ikke følge dalføret lenger, men gå på tvers, over åsene. Lufta var mye kaldere enn dagen før, og for første gang på turen, hadde jeg faktisk bruk for skjerf. Jeg fulgte bilveien et stykke, til jeg tok av på en stor, åpen sti oppover. Jeg kom først til den gamle boplasser Rya, så til Østberget. Det var fine plasser, på toppen av berget, med utsikt vestover.
Fra Østberget gikk jeg ned til Kjerkesjøen. Lufta var klar og vannet var klart. Alt var blått. Jeg fulgte en ny sti gjennom skogen til en skogsbilvei. Her og der lå det hytter og hus. En råtten båt lå opp ned ved en vedstabel med et digert hull i bunnen.
Snart så jeg gården Askosberget dukke opp. Nedre Askosberget, vel å merke. Finnskogleden går forbi her. Ifølge kartet mitt, skulle det også være en åpen hytte her. At det ikke var det store, hvite hovedhuset, var ganske åpenbart, men kartet sa at det skulle ligge på tunet her. Jeg så meg om, men alt jeg fant var en gammel rønne med halvveis sammenrast pipe, og fire elghoder.
Oppe på den øvre delen, hørte jeg noen arbeide, og jeg gikk opp for å høre om de visste noe. Det gjorde de ikke. De var håndverkere fra Magnor som var i ferd med å sette opp et hus, og kjente ikke området så godt, men de sa de kunne plukke meg opp når de var ferdige og kjøre meg til et nytt sted, hvis de fant meg langs veien.
Jeg gikk ned til det hvite huset igjen, spiste noen egg, og gjorde meg klar til å gå videre. Så begynte jeg å tenke på at kartet kanskje tok feil. Det ville i så fall ikke ha vært første gang. Jeg gikk opp til Øvre igjen, så meg litt rundt, og sannelig! Der sto en nøkkel i døra, og der var en lapp som ønsket meg velkommen. Jeg gikk og hentet sekken, før jeg fyrte i ovnen. På vinduene var tråder av rim.
Det tok lang tid å få hytta varm. I hytteboka kunne jeg se at jeg var den første som hadde vært der i november, i hvert fall siden nittitallet. Ute ble himmelen rødere og rødere. Et lag av iskrystaller hadde lagt seg over trærne. Da jeg gikk ut for å hente mer ved, glinset greinene i måneskinnet.
