Vandring i grenseskogen

Det var en kald morgen. På løvtrærne grodde det iskrystaller, og bakken var hvit og hard. De fire elghodene jeg hadde sett dagen før, var borte. Der de hadde ligget, var et hjulspor, stivnet fast av frosten. Et skilt viste at jeg var inne på Finnskogleden.

I grensegata skinte sola. Jeg kom over åsen på en smal sti, og befant meg plutselig ved et grensemerke midt i dette bare beltet som følger svenskegrensen fra sør til nord, eller omvendt, om du vil. Her skulle jeg gå i noen kilometer.

I starten var det bare strå og lyng. Selv om sola skinte skarpt, var alle myrhull og pytter stivfrosne. I hvert fall de fleste av dem. Skogen sto tett på begge sider, men etter en stund, dukket en bygning opp, nesten midt i grensegata. Hvilket land lå den i? Snart kom det flere bygninger, hytter og hus, og en kjerrevei som snart ble til en grusvei.

Føler man seg som forskjellige nasjonaliteter når man ikke trenger å gjøre mer enn å gå tjue meter for å besøke både nabohuset og nabolandet samtidig? Det er nok mange grenseboere som føler et sterkere fellesskap med de som bor rett over grensa enn for eksempel de som bor i de respektive landenes hovedsteder.

Da stien svingte vekk fra ingenmannsland og inn i Norge igjen, kom det en hund løpende med hyperaktivt stemmebånd, men den ble stående bak et gjerde mens eieren dro hodet ut av bilen og vinket. Derfra gikk veien sørover og litt nord-vestover, til en ny sti og en elv som måtte forseres. Jeg har hatt litt dårlig erfaring med broer i villmarka, men det gikk greit denne gangen.

Så kom jeg til Vålet. En gjennomfrossen DNT-hytte som, som jeg snart fant ut, er særdeles dårlig utstyrt. Faktisk den DNT-hytta jeg har vært på med størst mangler i utrustningen. Her var det ikke øks til å hugge veden til opptenningsved med, ikke noe annet til å bruke til opptenning heller, ikke stekepanne, og ikke lokk til kaffekjelen, men for å bøte på dette, hadde noen heldigvis lagt igjen en død skogmus i kjøkkenskapet. Jeg kastet den ut og brukte noen utlagte brosjyrer til å fyre opp i ovnene med. Jeg tok også i bruk både medbrakt øks, medbrakt stekepanne og medbrakt kjele med lokk. Deretter satte jeg meg foran vedovnen i stua med et teppe rundt meg og ventet på at det skulle bli varmt. Jeg måtte vente lenge.

Dagen etter var like stivfrossen som den forrige, men jeg hadde nok klær, så jeg frøys ikke. Jeg fulgte grusveien sørover, og snart var jeg ved Øvre Øyeren, så ved Øyermoen, og bilveien til Sverige. Jeg fulgte den i noen hundre meter, til jeg tok av på en ny sti, og en ny bro som måtte krysses. Jeg klarte det denne gangen også.

Rett etter broa, midt i stien, fant jeg restene etter en ravn. Massevis av svarte fjær, noen små, andre digre. Jeg sto der en liten stund før jeg gikk videre. Videre inn i en skog hvor sola glimtet til gjennom trærne. Det var mosegrodd, grønt og frosthvitt. Her var det et hogstfelt, der tett skog. Jeg så på kartet at jeg hadde gått feil, men ikke veldig feil. Snart var jeg tilbake der jeg skulle være, på en ny grusvei som førte til DNT-hytta Lebiko.