Lebiko – et finnetorp fra midten av 1800-tallet, med et hovedhus fra rundt 1900, nå en turistforeningshytte på Varaldskogen, midt i et av Finnskogens mest populære turområder. Her møtes stiene til Finnskogleden, Finnskogrunden, flyktningeruta fra Kongsvinger og Sjutorpsrunden. Sistnevnte er en fin dagstur, og blir gått av tusenvis av turgåere hvert år.

Lebiko.

Etter den litt mangelfulle opplevelsen det var å overnatte på Vålet, var det å tre over dørstokken hit, som å tre inn i Himmelen. Her var det trivelig, innbydende og godt utstyrt. I peisen lå det en ferdig vedstabel til opptenning. Jeg tente på og gjorde meg kjent med kjøkkenet. Da jeg kom inn i stua igjen, hadde stabelen sloknet. Sånn skal ikke et bål fungere, tenkte jeg, så jeg stablet mitt eget, og fikk fyr, men snart smøyg så mye av røyken seg ut av peisen og inn i rommet at jeg fyrte i vedovnen isteden.

På kjøkkenet hang en lapp om at det ikke var vann i brønnen, men at det skulle stå inne i beholdere. Det syntes jeg var litt rart, for det ville jo fryse i denne kulda, og ødelegge alt av flasker og kar. Ikke fant jeg noe vann heller, så jeg gikk for å ta en titt på brønnen for sikkerhets skyld, og den skuffet ikke! Der var det nok vann til et par fotballag, så jeg hentet en bøtte, og fjernet lappen på kjøkkenet.

Utsikt fra vinduet.

Dagen etter var det ut å gå igjen, men ikke så langt som før. Turen fra Vålet til Lebiko hadde til slutt blitt på rundt 18 kilometer. Nå skulle jeg gå litt over tre. Føttene trasket nedover grusveien, inn på stien, over rimlagte myrer, og så var jeg på Sørli, eller Kvåho, enda et finnetorp fra midten av 1800-tallet, denne gang eid av Statskog. Jeg skulle bo i den gamle badstua.

Den gamle badstua.

Det var en fin liten bu, men det var flere som hadde brukt den som jakt-og helgeturhytte, så veden var det så som så med. Jeg gikk rundt blant de andre gårdsbygningene for å se om jeg kunne finne mer. Det var litt, men mest store kubber, og den eneste øksa var sløv som en grøtsleiv. Jeg fant det jeg trengte i skogen.

Mens jeg var der ute og speidet etter ved, kom det en elgjeger forbi og lurte på om jeg hadde sett hunden hans. Det hadde jeg ikke. Den kommer tilbake, sa han, og gikk videre.

Resten av torpet.

Den merkede stien videre fra Kvåho, var særdeles lite trivelig å gå i. Den var i teorien oppmerket, men den gikk stort sett gjennom rotete hogstfelt hvor merkingen var borte. Amatørmessig skilting var det også. Da jeg ved et tilfelle skulle ta av fra stien, sto skiltet bak et tre, slik at det nesten ikke var synlig, og pekte inn i et annet tre. Noen synlig sti var ikke å spore.

Vidunderlig sti.

Til slutt kom jeg endelig inn i fin skog, men først måtte jeg krysse en elv. To morkne trestokker var lagt på tvers over elva, men da dette så mer ut som en dødsfelle enn en bro, og jeg har hatt nok av dødsfeller på turen, vadet jeg heller over ved siden av. 

Herfra var det fin, tett skog som åpnet seg for rimfrosne myrer og islagte vann. Til slutt kom jeg ned til Møkeren, hvor jeg satte meg ned og spiste.

Fjørsjøen.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *