Himmelen var blå over Møkeren da jeg satt ved en av Statskogs utleiehytter og spiste knekkebrød. Det var en benk der, og ingen var hjemme, så jeg satte meg ned og så  ut over sjøen. Så reiste jeg meg opp og gikk.

Møkeren.

Herfra var det grusvei et stykke, og den var i bruk! En postbil kom kjørende, stoppet ved en postkasse, kjørte videre, og stoppet ved en ny. Et stykke beveget den seg nesten like sakte som meg, til det plutselig ble slutt på postkassene, og den forsvant i en støvsky.

Etter å ha passert hovedveien, som du kan følge for å komme inn i et svensk grenseområde uten gigantiske kjøpesentre, bar det oppover, gjennom en frossen skog, før jeg passerte toppen og gikk nedover igjen. Snart dukket et gammelt fjøs opp bak en sving. På den andre siden av veien lå DNT-hytta Grasbråtan.

Grasbråtan.

Inne i Grasbråtan var det kaldt. Jeg fikk fyr på ovnen i stua, og hentet vann i bekken. Den var nesten dekket av is, men noen steder var den åpen. Inne var det ganske trivelig, men det var ganske tydelig at det ikke hadde vært noen interiørarkitekter der. Møblene bar et visst preg av å bare ha blitt slengt inn et sted det var plass til dem. To senger var satt foran den ene sofaen, kanskje fordi det ville være for kaldt å sove på soverommet om vinteren, uten en skikkelig vintersovepose.

Mens jeg satt foran vedovnen og varmet tevann og spiste sjokolade, ble det mørkere og mørkere utendørs. Snart måtte jeg ut i fjøset og hente mer ved. Himmelen var stjerneklar, ikke en sky. Universet veltet fram over meg, uendeligheten. Jeg begynte å fryse på fingrene, og gikk inn igjen. Det var varmere nå. Tevannet kokte.

Jeg ble værende en stund på hytta neste dag. Jeg ble sittende foran vedovnen og lese, men til slutt pakket jeg sammen og gikk ut. Været var fortsatt kaldt, og fortsatt klart. Ingen skyer, bare en bitende, blå frost.

Kulda hang over hustaket.

Fra Grasbråtan gikk jeg oppover igjen. Sola skinte skarpt gjennom greinene. Jorda under føttene var frossen, stråene hvite av frost. Snart begynte det å gå slakt nedover. Skogen ble tettere og grønnere. Sola gjorde greinene til gull.

Sola gjennom greinene.

Så var jeg plutselig ute i åpent lende. Jordbrukslandskap. Jammerdal. Det var stedsnavnet. Av en eller annen grunn er det flere steder som heter det i Solør/Finnskog-området. Det er mulig at folk i området hadde harde liv en gang i tiden. Det går nok bedre nå.

Siden jeg kom ned i en dal, begynte det snart å gå oppover igjen. Jeg fulgte en stor, frossen sti. Her og der var det mer eller mindre forlatte hus. Noen steder tittet utsikten fram. Det var til et slikt sted jeg skulle. Dronningens utsikt.

Halvveis til topps.

I årene før 1905, het Norge og Sveriges dronning Sofie. Hun dro ofte på ferie til Skinnarbøl utenfor Kongsvinger, og likte å gå på tur. Spesielt likte hun å gå tur i dette området, til et veldig flott utsiktspunkt. Nå er det oppkalt etter henne.

Veien opp sto på kartet, men det stemte ikke helt med terrenget, for den stien er det lenge siden noen har brukt, så det ble heller til at jeg klatret opp i en til tider krattgrodd skråning med en sti som av og til så vidt tittet fram, før den igjen forsvant bak en vegg av greiner, til jeg endelig dumpet ned pådriver Stien. Derfra var det ikke langt til gapahuken. Der satte jeg meg ned, tok fram stormkjøkkenet og kokte meg litt kakao. Rundt meg begynte sola å gå ned.

Dronningens utsikt.

Mens jeg satt der og så utover, kom en lettere andpusten mann. Han var ofte oppe ved gapahuken for å skrive seg inn i gjesteboka, og for å ha et mål for å trimme. Han bodde nede ved Møkeren, i det hvite huset du kan se der nede på halvøya, og viste meg veien han hadde tatt opp. Så reiste han seg og hastet videre. Jeg ble sittende en stund og se på solnedgangen, så gikk jeg også.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *