Det snødde den siste natta på Bergersætra, så skogen ble enda hvitere enn før. Trærne hang tyngre over bakken, og fotsporene hadde snødd igjen, så jeg måtte tråkke opp nye. En elg hadde vært ute og kommet meg i forkjøpet, men jeg så bare sporene etter den.

Spor etter elgen Valdemar.

Nå var turen snart over. Nest siste dag. Det var litt rart å tenke på. Da jeg tok de første trinnene på Sandessundbrua i Tromsø i juli, visste jeg ikke hva som lå foran meg. Nå lå det meste bak meg.

Hadde turen svart til forventningene? Skal jeg være ærlig, er jeg veldig dårlig til å forvente ting. Jeg har heller et åpent sinn, og tar det som det kommer. Jeg har i hvert fall ikke angret.

Vinterskog.

Da jeg gikk ned mot veien forbi Finnholt, kom det en postbil forbi, og en gammel mann gikk ned for å hente posten. Det er ikke mange som bor her dypt innpå skogen, men mange nok til å ha en egen postrute.

Det var en skogsbilvei som andre skogsbilveier. Snø og grus. Gran og furu. En tømmerbil sto mellom to store tømmerstabler. Snart skulle stablene bli lass. Jeg smøyg meg mellom stabelen og bilen, og gikk videre, ned til Nestreia, hvor veien stoppet, og jeg måtte over på sti.

Over på sti.

Snøen presset trærne med over stien. Jeg slo på dem med staven, og de rettet seg opp igjen. Snøen falt ned på bakken.

Snart gikk jeg forbi et skilt med et dikt av Hans Børli, så et til, og enda et. Jeg var tydeligvis på en diktløype. Ikke så rart, siden jeg bare var en slentrende spasertur unna dikterens fødested, Oppistun Børli. Det var dit jeg hadde tenkt meg.

Et skilt.

Jeg visste det fra før, men hadde min hjerne vært uvitende, hadde jeg funnet det ut da jeg kom ned på veien og så skiltet. Til venstre lå et hus på Nerstun med utelyset på. Til høyre lå noen gårdsbygninger på toppen av en bratt bakke. Der sto også en byste av Børli sjøl, og grunnmuren etter det gamle huset som brant ned i 1969. Jeg tok av meg sekken og la den på en benk.

Børli sjøl.

Etter å ha gått litt rundt på tunet, fant jeg ut at stallen var åpen. Jeg gikk inn og fant et lite rom med et bord og noen benker. Der kunne jeg slå meg ned for kvelden. Jeg tok fram litt mat, leste dikt, gikk ut av og til. Til slutt fant jeg fram liggeunderlag og sovepose. Snart kom natten.

Nattens ly.

Så var det den store dagen! Hundreårsdagen til Hans Børli! Jeg gikk opp på trappa, det eneste som står igjen av huset, og sang bursdagssangen. 

Ved Børen sjø.

Til slutt gikk jeg. Det hadde snødd, men en bil hadde kjørt opp spor på veien, så det var ikke vanskelig å gå, og plutselig kom brøytebilen. Man skulle kanskje tro at det gjorde traskingen enda lettere, men faktum er at veien ble glattere, slik at jeg måtte sette ned farten.

Jeg gikk gjennom snøtung skog, mellom høye hvite grantrær, forbi enslige hus med julelys i vinduene – det var tross alt 8. desember, forbi rennende bekker med flak av is.

Et enslig hus.

Det var stort sett flatt, men jeg kom snart til en liten dal med hus i sidene. Det gikk ned på den ene siden og opp på den andre. Nå kom det snart flere hus til syne. Skogen ga etter for jorder. Jeg nærmet meg Tobøl, nesten to mil fra der jeg startet, og jeg hadde bare gått i noen timer. Ikke hadde jeg tatt meg mange pauser heller, bare satt meg ned et par ganger for å finne fram noe å hive innpå.

Bebyggelsen tar seg opp.

Rett etter skiltet til Skotterud, var det en ung mann som stoppet bilen sin og spurte om jeg trengte skyss. Jeg brøt med mine prinsipper om å alltid si ja, og takket nei, nå var det tross alt ikke langt igjen. Litt etter møtte jeg faren min, og snart gikk vi gjennom et julemarked i sentrum av bygda, og opp til Børlis plass, hvor det står enda et bilde av dikteren. Nå var jeg ferdig!

Ferdig!

Eller var jeg det?

Nei, ikke helt!

Jeg gikk inn på Tyrielden, bibliotek i Eidskog, hvor en festforestilling til øre for Hans Børli nesten var over. Der traff jeg Ole-Johnny, journalisten som intervjuet meg før jeg dro. Han introduserte meg for bibliotekssjefen, og plutselig ble jeg dratt med fram for å bli intervjuet på scenen når siste innslag er over. Det er sånn man må regne med når man går inn på et bibliotek.

Intervjuet gikk bra, jeg har ikke sceneskrekk, og plutselig skulle folk prate med meg. Jeg fikk en gratis lue, et gratis kakestykke, en gratis kopp kaffe, og følte meg med ett ganske sliten. Jeg hadde tross alt gått 2,5 mil på fem timer.

Til slutt satte jeg meg ned i en liten sofa for å spise kaka. Den var god, og snart var arrangementet helt over. Det samme var turen.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *