For tiden holder jeg på skrive en mer helhetlig reiseskildring fra turen jeg har vært på, inndelt i bolker og kapitler. Her er kapittel 2 i bolk 1:
Jeg er tilbake på bilveien. Løvtrærne står tette og grønne rundt meg. Over trekronene til høyre reiser fjellet seg. En vårlig sommervind understreker stillheten med en svak rasling i bladene. Jeg er ikke langt fra Tromsø sentrum, men det føles nesten som å være ved kanten av Villmarken. Veien er stort sett tom. Det er bare jeg som går her. Ingen sykler. Biler ser jeg lite til, men når de først kommer, kommer det alltid to i slengen. En bakfra og en forfra. Jeg lurer på om de fastboende planlegger å kjøre ut samtidig for å møte hverandre midtveis når de skal noe.
Snart kommer det en buss. Den stopper, og jeg går på. Dette var grunnen til at jeg valgte å gå sørover, det stedet jeg skal til nå.
“Stopper du ved helleristningene?”
Bussjåføren svarer bekreftende, og jeg går og setter meg. Snart farer skogen forbi, og trærne viker plassen for åpen kyst. En halvtime senere går jeg av bussen nederst i en dump. Det er bakker på alle sider.
“Jeg glemte at du skulle til helleristningene, men det er bare å gå en kilometer den veien, og der borte er det fint å slå leir.” Sjåføren peker mot den haugen som ligger mellom oss og havet, så går dørene igjen, og han kjører videre. Jeg strever på meg sekken, tar et godt grep om vandrestaven, og går.
*
De var en slags landstrykere de også, de første menneskene som kom til Norge. Nomadiske jegere og sankere som endret boplass etter årstider og tilgang til mat. De eldste av disse boplassene som er funnet, er over elleve tusen år gamle. På den tiden var det fortsatt et tykt isdekke over store deler av innlands-Norge, men kysten var åpen, med klipper og huler å gjemme seg under og i, lav og lett kontrollerbar vegetasjon, og et mylder av sel, fisk, reinsdyr og andre dyr. Ikke rart det kom folk dit!
Hvor disse første menneskene i det landet vi nå kaller Norge kom fra, har man fundert på i hundrevis av år. Mange har pønsket seg fram til mer eller mindre troverdige svar, noen litt mer sannsynlige enn andre, men etter hvert har feltets mer seriøse tenkere falt ned på tre hovedteorier.
Den første går ut på at menneskene kom sør-østfra, fra dagens Tyskland og Polen, nordover langs vestkysten av Sverige og inn i dagens Østfold. Dette ville vært en logisk rute å følge, og sørkysten av Østfold har noen av de rikeste arkeologiske funnstedene fra tidlig steinalder og framover. Det er nesten utenkelig at denne ruta ikke har blitt brukt, for vi vet at det bodde folk i nærheten, og at de likte å flytte på seg, men var de de aller første?
Neste teori er at de kom sør-vestfra, fra dagens Danmark, eller nordsjølandet Doggerland, et stort landområde som knyttet Storbritannia til resten av Europa, og som gradvis ble slukt av havet etter hvert som fastlandsisen smeltet, og havnivået økte. For rundt 8000 år siden ble de siste som klamret seg fast i dette området brutalt revet vekk etter at et undersjøisk ras utenfor kysten av Møre og Romsdal, Storeggaraset, skapte en diger tsunami som skylte vekk alle som befant seg for lavt i terrenget. Hele det gamle Nordsjølandet var for lavt i terrenget. Plutselig var det borte.
Tusenvis av år senere, har fiskere av og til fått rester etter landdyr, eller til og med redskaper fra steinalderen, i garna sine her ute, i det som nå heter Doggerbank. Det er fra disse fiskerne navnet kommer. Dogger er nemlig en type fiskebåt fra Nederland. Det er nok en og annen av disse sjøfarerne som har klødd seg litt ekstra i hodet når de har trukket et gevir eller to opp i båten, midt ute på det åpne havet.
Det kan altså ha kommet mennesker herfra, men det er ikke noe arkeologisk materiale som tyder på det, og antakeligvis var ikke båtene gode nok til å klare overfarten, for selv om Nordsjøen var mindre enn i dag, var den fortsatt stor, og været kunne fortsatt skifte fort. Likevel – det kan ikke utelukkes. Kanskje vi trenger en ny Thor Heyerdahl som kan bevise at det går an å padle i trestokkanoer over Nordsjøen? Jeg melder meg ikke frivillig.
Den siste teorien går ut på at de første menneskene kom øst- og nordfra. Ifølge den norske historieskrivningens far, P. A. Munch, var det herfra de første menneskene av den etnisiteten vi nå kaller norsk kom. Han hevdet at forfedrene til brukerne av de germanske språkene, som norsk og tysk, opprinnelig bodde mellom Volga og Uralfjellene, og at de delte seg i to før de fant veien til Europa. Én gruppe dro sørover til dagens Tyskland og Danmark, en annen nordover og østover, og deretter sørover gjennom Sverige og Norge. Disse nordlige germanerne, la de sørlige germanerne under seg, og dermed var folk i nord mer frie og demokratiske, mens de lenger sør var belemret med undertrykking og ufrihet.
Det er mulig at denne teorien er en smule preget av datidens nasjonalistiske tendenser, da den automatisk gjør nordmenn til et friere og edlere fllkeslag enn dansker, svensker og tyskere. Den har i hvert fall blitt motbevist etter hvert som mer kunnskap har kommet på banen. Den tok dessuten ikke for seg de første menneskene, men de første som snakket et germansk språk, og det er to forskjellige ting. Denne språkfamilien er mye yngre enn elleve tusen år. Det betyr imidlertid ikke at folk ikke kan ha kommet fra nord og øst i tidlige tider. Det har blitt mer eller mindre bekreftet at den aller første innvandringen kom sørfra, men i 2002 begynte et arkeologisk prosjekt i Finland, som skulle føre til at en rekke gjenstander fra steinalderen ble grundigere gransket. Slik fant de ut at en spesiell metode for å produsere redskaper spredte seg fra nåtidens Russland og nord-østover i de virkelig gode gamle dager. Det er ikke helt urimelig å anta at teknikken spredte seg med folket som brukte den, og for ti tusen år siden, nådde de Varangerfjorden og Norge. Derfra har man funnet ut at teknikken, kalt trykkteknikk, spredte seg videre sørover, men om dette betyr at innvandrerne fra nord fordrev de sørligere folkene, eller om det bare er de i sør som har snappet opp kunnskap fra de i nord, er ikke godt å si. Det som derimot er godt å si, er at denne nye teknikken ikke var noen kortvarig trend. Den ble nemlig brukt i omtrent 4000 år, og i tilfelle du lurer, er det ganske lenge.
De første menneskene i Norge kom altså både fra nord og sør, aller først kom de fra sør, deretter fra nord, og det kan godt hende at de som kom nordfra, var de første menneskene til å sette sine føtter i det vi nå kaller Finnmark. Dermed kan det tenkes at det sørlige Norge fikk innvandrere fra sør, mens det nordlige Norge fikk innvandrere fra nord, og alle er glade. Begge sider vant!
Det er lett å begynne å tenke at dette var forgjengerne til dagens nordmenn og samer. Men vennligst ikke gå i den fellen, for dette er en temmelig unøyaktig antakelse! Folk på denne tiden var ikke spesielt bofaste, så det er rimelig sannsynlig at det har kommet flere bølger med innvandring opp gjennom tusenårene, og at folkegrupper har smeltet sammen, jaget hverandre bort, utkonkurrert hverandre, eller levd side om side i fred og fordragelighet. Som man bør. De kan ha vært våre felles forfedre, men det er neppe kontroversielt å si at de mest sannsynlig tilhørte en etnisitet som ikke lenger eksisterer.
*
Tilbake på landeveien, følger jeg asfalten i den retningen jeg kom fra. Til høyre for meg er en trekledd haug som stenger for utsikten til havet, men været er fint, sola varmer, og snart skråner haugen ned og glir sammen med havbunnen. Foran meg stiger fjellene opp i det fjerne. Måkene skriker.
Til venstre er det bratt. Løvtunge trær viker av og til plassen for et og annet hus. Jeg vet ikke hvor langt det er igjen, men jeg vet at jeg kan skimte en benk der framme. Det kan hende det er dit jeg skal. Der har jeg tenkt å sette fra meg sekken, uansett om det er riktig sted eller ikke. Det er bare dag to på tur. Jeg har ikke blitt vant til den ennå.
Jeg går fram til benken, lar sekken gli av ryggen, og ser meg rundt. Joda, det er her. Helleristningene på Skavberget. Det ene feltet er her nede, på en fjellvegg ikke langt fra veien. De to andre er lenger opp, gjennom stien der, bak en låst port i et gjerde og inn i en privat hage. Det kan hende det også er flere helleristninger rundt omkring, dekket av jord og vegetasjon, men den må i så fall fjernes først hvis man skal finne den, og jeg har ikke tenkt å gå løs på torva her med bare nevene og en lommekniv. Jeg har heller ikke tenkt å bryte meg inn i den private hagen, det ville de som eier huset neppe sette pris på. Jeg får heller nøye meg med dette, det som er åpent for allmennheten. Jeg går fram og undersøker dyrebildene som fortidens mennesker har brukt tid på å risse inn for tusenvis av år siden. Hvorfor gjorde de det? Kjedet de seg? Hva kan disse tegningene bety?
*
Det er ingen som kan svare på disse spørsmålene med hundre prosents sikkerhet. Det finnes selvfølgelig noen som kan gi et mye mer sannsynlig og velbegrunnet svar enn andre, men de menneskene som lagde disse bildene hadde ikke skriftspråk, og det var ingen antropologer der til å intervjue dem, så fasiten er borte for alltid.
Når det kommer til dateringen, derimot har man litt mer å gå etter. Sannsynligvis er disse helleristningene mellom 9- og 4000 år gamle, hvor det øverste feltet er eldst, og det nederste er yngst. Dette vet man fordi de yngre feltene lå under havet da de eldste bildene ble laget, og bildene er definitivt ikke laget under vann. Sammenlikninger mellom flere slike helleristningsområder, viser at nesten alle må ha ligget nede ved vannkanten, og selv om havet steg etter forrige istid, gjorde landet det samme. Dermed er mye av det som før var strand eller havbunn, nå godt plassert på landjorda. Denne hevingen skjedde fordi den kilometertykke istidsisen, som lenge hadde presset landet ned, forsvant. Dermed steg landet opp som en luftig bolledeig etter elting.
Noe annet som kan være interessant å merke seg, er at det ser ut til at mange av de eldste helleristningsområdene har ligget på steder den lokale elgen, eller andre dyr, kom i land etter å ha krysset vannet. Disse eldste helleristningene består dessuten kun av dyrebilder, og dette kan jo ha en viss sammenheng. Det var faktisk ikke før for rundt 7500 år siden at noen jyplinger fant ut at de kunne avbilde menneskeskikkelser i tillegg til dyr, og dermed kom det en ny trend, som holdt seg i noen tusen år. Motebildet skiftet ikke så fort på den tiden.
I tillegg til å ha ligget på krysningsstedene til viktige dyr, er de aller fleste helleristningene laget slik at de synes best fra vannet. Kanskje lå mange av dem også ved viktige ferdselsveier. Kvaløya var en øy også i steinalderen, så folk må ha hatt båter (noe som også gjenspeiler seg på en del av helleristningene rundt omkring). De svømte neppe oppover og nedover kysten for egen maskin, uansett hvor gode de var til å crawle. Siden det er lettere å bevege seg raskt i en båt enn til fots, var det ofte lettest å benytte seg av en slik farkost når man skulle fare avsted på besøk til nabofolket, eller bare dra på oppdagelsesferd. I et slikt tilfelle, når noen kom forbi i båt, kan helleristningene ha vært en beskjed, eller kanskje en advarsel.
“Her bor vi!”
Kanskje bildene som ble risset inn også fortalte noe om de som bodde der, noe som datidens mennesker ville forstått, men som vi ikke skjønner noen ting av. Hvem vet? Det er mange muligheter. Noen av dem kan ha blitt brukt i ritualer tilknyttet jakt på symbolsk viktige dyr, eller kanskje de fortalte historien om viktige hendelser som hadde skjedd, eller kanskje begge deler!
Kanskje helleristningene rett og slett var en hjelp for å huske på historien til de som bodde der, kanskje det hjalp dem å komme i kontakt med det overnaturlige, kanskje det var deres måte å gjøre det abstrakte i livet mer konkret. Kanskje det var en kombinasjon av flere forskjellige ting. Når dette var en tradisjon som varte i tusenvis av år, er det ikke usannsynlig at betydningen av helleristningene, og begrunnelsen for å lage dem, har endret seg over tid. Den første som risset en strek her kan ha hatt helt andre hensikter enn den siste som gjorde det.
Uansett hvorfor de ble laget, finnes det arkeologiske funn som tyder på at dette var viktige samlingssteder for folk i området, og det er kanskje ikke så rart, men samlet folk seg der også før de første helleristningene, eller var det på grunn av dem at folk kom sammen? Det er så mange spørsmål, og ingen vet svaret!
På denne veggen jeg er ved nå, er det tegnet flere dyr med det som ser ut som gevir. Kanskje er det snakk om reinsdyr. Villreinen trivdes bra her oppe for 4- 5000 år siden. Et av dyrene ser ut til å være fanget i et slags nett. Var det sånn de fanget dem? Er det en jakthistorie? Reinsdyrgarn?
På feltene lenger opp, de jeg ikke får sett på, skal det være en menneskeskikkelse i nærheten av en sprekk i berget, og et annet sted kommer det et dyr ut av en annen. Her er det nok noe overnaturlig på ferde. Undersøkelser gjort hos sjamanistiske folkeslag både i Afrika og Nord-Amerika, tyder på at sprekker i fjellet er viktige. Dette er punkter i verden hvor en sjaman, en åndelig magiker som har kontakt med det overnaturlige, kan reise inn i en annen virkelighet, og kanskje gjøre seg om til et dyr, kanskje gjøre folk friske, kanskje finne byttedyr, kanskje til og med skade sine fiender. At de som bodde her for lenge, lenge siden hadde liknende forestillinger, er på ingen måte umulig. Vi finner varianter av samme tilnærming til virkeligheten blant naturfolk over hele verden.
*
Til slutt får jeg nok av helleristningene. Det er tross alt bare én liten klippe jeg får sett på, og det er begrenset hvor lenge jeg kan stå her i denne varmen og glo. Jeg tar på meg sekken og går ut på veien igjen. Jeg lurer på om jeg skal følge bussjåførens råd og slå meg ned her resten av dagen. Utsikten her ved Rystraumen i Straumsfjorden er i hvert fall en av de flotteste jeg har sett, og det er perfekt sommervær. Spisse, blågrønne fjell skyter i været på den andre siden av fjorden. Solstrålene leker i vannet. Jeg bestemmer meg. Jeg har ikke dårlig tid. Jeg gjør det.
Jeg finner en grusvei som fører ned mot en hytte, og fortsetter videre mot fjorden. Det er litt lyng og litt buskas, en og annen liten bjørk, men det er ikke vanskelig å gå her.
Jeg finner et fint sted, og legger fra meg sekken. Jeg går litt rundt for å se. Der borte står det noe som likner på et bittelite fyrtårn, og midt i fjorden ligger det en øy. Ryøya. Der prøvde man visst en gang i tiden å etablere en stamme av urtidsdyret moskus, men det gikk ikke lang tid før dyrene forsvant. Kanskje de ble lei av den begrensede plassen den lille øya ga dem, bestemte seg for å hoppe i havet, og ble tatt av strømmen som går gjennom sundet her. Moskus er jo ikke akkurat sjødyr.
Etter å rekognosert det nærmeste området, bestemmer jeg meg for å ta hele denne utstikkeren i nærmere øyesyn. Det er nok trygt å la sekken ligge. Det er neppe noen som finner den her, og gjør de det, tviler jeg på at de gidder å flytte på den, for den er som sagt ganske tung. Jeg plukker opp solbrillene som falt i bakken da jeg tok den av, tar dem på, og går vestover.