I oldefars fotspor I

Så har jeg altså kommet meg ut fra Setermoen, og startet på prosjekt Oldefars fotspor, fra Setermoen til Narvik. Samme vei han dro da han var med på å kaste ut nazistene derfra i 1940.

Antakeligvis tok han en litt annen rute enn meg vekk fra selve bygda, men akkurat det området er et digert skytefelt for militæret, og siden jeg hørte maskingeværskudd derfra, valgte jeg å gå en annen vei, nemlig langs E6

Å gå langs hovedveien er et slit. Nesten alt annet er bedre enn det. En viktig grunn er selvfølgelig støyen. Du blir litt ør i hodet av trailerdrønn etter trailerdrønn i flere kilometer. Det verste tror jeg imidlertid må være grøftene. Jeg holder meg så mye i grøfta som jeg orker, for jeg er av den mening at det hadde vært dumt å bli påkjørt av for eksempel en tysk bobil med aldrende turister som ikke ser så godt. 

Grøfta på hovedveien er verre enn andre grøfter. Den er ofte mye dypere og brattere, og den består for det meste av sand og grus. Å gå lenge i en skråning av sand og grus er faktisk ganske utfordrende.

Men nok om det for en stund. I 1940 var min oldefar, daværende major Ivar Hyldmo, stasjonert på Setermoen for å være nøytralitetsvakt. Han var leder av bataljon II/IR15, som senere har blitt kaldt Hyldmobataljonen. Det er det jeg vil kalle den fra nå av.

Hyldmobataljonen besto stort sett av unge menn fra Lofoten og Vesterålen. Oldefar selv bodde i Ballangen, utenfor Narvik, men han var ikke derfra. Soldatene brydde seg ikke så mye om storpolitikk. De var mest opptatt av at de hadde gått glipp av Lofotfisket, og hadde ikke tro på krig.

Hvem var så denne majoren, min oldefar? Han ble født i 1893, vokste opp i trange kår på gården Hyldmo på Flornes i Stjørdal, en gammel husmannsplass som ikke ga de største mulighetene. Hvis jeg ikke husker feil, hadde han elleve søsken, og han fikk selv det han kalte for en streng kristen oppdragelse.

Det er denne oppdragelsen han har takket for at han kom seg ut av fattigdommen, men det gikk ikke av seg selv. Han jobbet tungt og iherdig, og ifølge min mormor, skal han blant annet ha jobbet som telegrafist i Trondheim før han tok artium på Voss gymnas. 

Hvordan har havnet på Voss, vet jeg ikke, men jeg vet at han møtte min oldemor der, som også gikk på gymnaset. Det var nok ganske uvanlig med en kvinne på gymnaset på starten av 1900-tallet. Enda mer uvanlig må det ha vært at hun ikke kom derfra heller, men fra Davik ved Nordfjord, flere hundre kilometer unna. Hun var antakeligvis en sterk og selvstendig kvinne.

Etter artium, ble det eksamener på krigsskolen med høyeste karakterer på min oldefar. Så giftet han seg og flyttet med min oldemor til hennes hjemtrakter. Om det skjedde i denne eller en annen rekkefølge, skal jeg ikke si for sikkert, men vi later som det.

De bosatte seg i Nordfjordeid, hvor han jobbet en stund som lærer, til han fikk tilbud om å drive en skole av gruveselskapet i Ballangen, og dermed flyttet hele familien dit. Om somrene trente han rekrutter, ellers hadde han lite med militæret å gjøre.

Så kom 1940.

De var lenge på nøytralitetsvakt, Hyldmobataljonen. I flere måneder. Oldefar kom bare hjem ved én anledning; oldemors bursdag i mars, og dro dagen etter. Da krigen brøt ut, var hun redd for at han ikke hadde klart å komme seg tilbake i tide, men det hadde han.

8.april, skal han ha skrevet en notis om engelske krigsskip som minela norske fjorder. Han var sint, for dette kunne føre Norge inn i krigen, men heldigvis var vakten over. Han skulle hjem dagen etter.

Det ble det ikke noe av.

Dagen etter 8. april, er som kjent 9. april. Istedenfor hjemreise, ble det mobilisering.