Du kan finne roen når du er ute i naturen, men du kan finne mye annet også. Når jeg er i sivilisasjonens favn, er jeg stort sett veldig avbalansert. Kanskje litt i overkant. Sint blir jeg sjelden.
Når jeg er ute i naturen, derimot, kan jeg bli sint. Da kan jeg bli rasende.
Jeg forlot Heggedalshytta etter en skikkelig frokost. Jeg hadde tatt lett på dette dagen før, og det gikk etter hvert ut over humøret. Jeg ville ikke gjøre den feilen igjen.
Da jeg gikk, myldret turgruppa rundt i skogen, gjorde sitt fornødne og pakket sammen telt. Vanlige ting en turgruppe gjør før avreise. De hadde også med seg en slags dusj de lurte på om de skulle varme opp vann til. Jeg fant ikke ut hva de bestemte seg for.
Været var fint, og vannet i bekkene klart. Jeg måtte krysse en av dem ganske tidlig, uten at det egentlig var noe helt naturlig sted å gå tørrskodd over når man ikke kunne hoppe (for tung sekk), men det gjorde ikke noe. Jeg tråkket ned i væsken med dødsforakt, og skoene holdt vann. Føttene var fortsatt tørre.
I nærheten av hytta, var det bjørkeskog og fin sti. Det gikk litt opp og ned, men ikke mer enn jeg kunne tåle.
Så begynte oppstigningen. Stien førte opp i høyden, opp på snaufjellet.
Med tung og ødelagt sekk, stavret jeg meg oppover med en stav i hånda. Jeg har to, men foretrekker å ha én hånd fri så lenge jeg kan. Det var tungt, men det gikk. Det ble et par strie bekker til å passere. Det er mulig jeg ble litt våt på føttene, men det gikk fint. At myrlandskapet var tilbake, gikk også fint, for stien var stort sett steinete, og utsikten tilbake ble bare bedre og bedre.
Da jeg kom på toppen, satte jeg meg ned for å spise litt igjen. Jeg hadde ikke gått så langt, ikke i luftlinje, men jeg hadde gått bratt. Mens jeg satt der, ble jeg passert av turgruppa. De gikk litt lenger bort, så satte de seg også.
Så begynte nedstigningen. Et lite stykke var det fint snaufjell, og jeg satte meg ned for å se på en foss. Så kom myra tilbake for fullt. Stien ble gjørmete og tung, og fortsatt krydde det av strie bekker å passere. Heldigvis blåste det litt, så myggen så jeg ikke noe til, helt til det ble vindstille.
Jeg sto og så på et område med nedmeide trær da vinden løyet. Myggen begynte å vise seg. Stien, derimot, ble verre og verre å finne. Dalsiden jeg gikk i ble brattere og brattere, og ifølge kartet, skulle jeg oppover for å finne stien. Den hadde vært rødmerket hittil. Nå var det ingen merker mer.
Til tross for at dalsiden etter hvert ble så bratt at det kunne være farlig å miste fotfestet, var det fortsatt myr. Jeg trodde vannet rant av hvis det ble for bratt. Ikke her, og snart kom steinura også. Med en tung sekk med ødelagt hoftebelte, våte støvler og en arme av mygg svermende rundt meg, var raseriet et faktum.
Jeg ble sint.
Det fine med sinne, er at det kan gi nye krefter. I en slik situasjon som jeg var i, kan man bli sint, fortvilt eller resignert. Andre følelser kan sikkert også forekomme. Blir man resignert, legger man seg fort ned i steinura for å dø, og skaper et steinras som tar med seg hele fjellsida og demmer opp dalføret. Blir man sint, går man videre, og presser fram de kreftene man ikke har.
Jeg ble utslitt lenge før jeg kom ut av dalen. Jeg gikk opp og ned for å finne fotfeste og trygge steder å gå. Noen steder måtte jeg gå tilbake igjen.
Egentlig burde jeg ha stoppet og hvilt i en slik situasjon, kanskje spist litt, men terrenget var for bratt. Det var ingen steder å ta av sekken, og skulle jeg få den trygt av, var det ikke sikkert at jeg ville få den trygt på igjen.
Og myggen svermet stadig.
Etter flere timer i bratt steinur, begynte dalsiden høyt der oppe endelig å flate litt ut. Jeg krysset enda en bekk og satte sekken fra meg på en varde i utkanten av en ny myr. Så gikk jeg og drakk vann fra bekken, og spiste litt.
Etter en stund, tok jeg på meg sekken igjen og gikk over kneika, hvor jeg tok en ny pause for å finne et passende leirsted. Det var myrhøl overalt, og helt vindstille, men jeg begynte å bli så sliten at myggen nesten ikke gjorde noe. Jeg tok på meg sekken og hanglet videre en kilometer, med flere lange pauser, før jeg fant et sted med havgløtt og litt vind.
Jeg sov godt den natten.