Myr og Martin Luther

Endelig vekk fra asfaltveien! Over på grus (som faktisk er mye mer behagelig å gå på)!

Det første som møtte meg var en mann som åpnet en bom for å kjøre vekk. Han var fra området. Hadde bodd der hele livet. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt å gå gjennom hele Heggedalen, så han på meg som om jeg skulle ha vært et troll i en ufo. Han kunne tydeligvis ikke skjønne hvem som kunne finne på slikt noe, til tross for at denne stien er kraftig markedsført som en del av Senja på langs. Han sa også at det var bra med fisk i sjøen der, og at fiskekort ikke var noe å tenke på siden jeg bare var på vei forbi. Jeg var dessverre for prinsippfast til å følge rådet.

Før Heggedalen skulle jeg imidlertid gå et godt stykke på grusvei, en del på strandsand, og litt på mye. Jeg fant fort roen da trærne tettet seg rundt meg og jeg kunne skimte glimt av vann mellom trærne. En ro som ikke kom i samme styrke ute på bilveien. Det var den samme roen som alltid pleier å senke seg ute i naturen. Jeg gikk forbi en provisorisk campingplass og kom ned til sjøen.

Sjøvatnet, heter vannet. Det er veldig beskrivende, for det er faktisk både sjø og vann der. Mens jeg gikk der, traff jeg hunden Hector, som var ute og luftet gutten sin, og et herrehode som stakk ut av en lavvo. Han og kona gikk Senja på langs.

Videre ble det ikke mange møter. Jeg måtte stadig justere festereimen jeg brukte siden hoftebeltet var ødelagt, og måtte derfor ta litt flere stopp enn jeg ønsket. Jeg gikk forresten forbi enda en provisorisk campingplass før jeg tok til på den virkelige stien innover i marka.

På kartet kunne jeg lese at det var litt myr her og der. På bakken kunne jeg lese at det var myr overalt, og særlig i stien. Den var såpass nedtråkket at det flere steder var bedre å gå ut i den faktiske myra. Skal denne stien fortsette å bli profilert som turistmål, bør tiltak iverksettes før den blir til en eneste stor gjørmegryte.

Den natta sov jeg ved Lysvatnets bredd.

Neste dag borget for en kortere tur. Jeg skulle til Heggedalshytta; en statskogshytte som tidligere ble brukt i forbindelse med arbeid på telegraflinjen. På vei dit møtte jeg en rekke fiskere, samt en kvinne som sto i en steinur i et buskas. Dette var kona til hodet jeg hadde truffet dagen før. Mannen var ute og fisket. Da jeg kom fram til hytta, kom de innom begge to, før de gikk videre igjen.

Ikke lenge etterpå, mens jeg sto og fikk fyr i ovnen, hørte jeg at det braket i bjørkeskogen. Det var en turgruppe på elleve tyskere og sveitsere som kom stormende mot meg og begynte å snakke til meg på tysk, før de slo om til engelsk. Jeg var litt bekymret for hvordan de hadde tenkt å gjøre det med sengeplasser, for dem var det bare fire av, og vi var nå tolv.

De kom ikke inn alle sammen på en gang, men inn kom de, litt etter litt, uten å hilse, eller så mye som si hei, noe jeg trodde var vanlig når man kom inn i et bittelite rom som allerede inneholder en fremmed person. Etter dette trekket, virket det som de begynte å diskutere sengeplasser, men de snakket tysk, så jeg ble ikke involvert. Deretter tok den ene av dem en gryte, fylte den med vann, og satte den på ovnen jeg nettopp hadde fått fyr på, uten å spørre meg om jeg kanskje hadde tenkt å bruke den først. Førsteinntrykket var altså negativt.

Jeg ble etter hvert urovekkende irritert, så jeg skjønte at jeg måtte spise noe. Jeg gikk ut og fyrte opp stormkjøkkenet mens en av tyskerne prøvde å gjøre det samme innendørs, på bordet, helt til noen tydeligvis påpekte at det var bedre å gå ut.

Etter maten ble jeg i bedre humør, og kom på at en av tyskerne faktisk hadde hilst og introdusert seg. Han het Gerald, og da de inviterte meg inn igjen etter at jeg var ute og spiste, var han den eneste jeg kunne snakke med. Jeg er nemlig ganske dårlig i tysk, og de gjorde ingen mine til å legge om til engelsk, i hvert fall ikke før det hadde gått en god stund.

Gerald viste seg å være mikrobiolog ved et universitet i Heidelberg-området. Han forsket på et protein som potensielt sett kan være med på å kurere parkinsons, men ingen vet hvordan, og hver gang noen tror de har løsningen, viser det seg at de ikke vet helt hva de har gjort for å finne den, så de siste atten årene har visst forskningen stått ganske stille.

Etter hvert gikk flere og flere ut. De hadde satt opp telt, for det var ikke plass nok inne. De tre som hadde blitt plukket ut til å sove innendørs, gikk også ut, for de likte ikke tanken på alle som hadde ligget der før.

Det brydde ikke jeg meg noe om, så jeg la meg ned og leste, helt til noen av tyskerne braste inn igjen og begynte å diskutere en lapp de hadde fått. Jeg spurte hva det var, og fikk vite at det var et bibelsitat. De fikk et hver kveld, og skulle fundere over det. De var en kristen turgruppe. 

Jeg har ingenting imot en slik tradisjon, faktisk synes jeg den har mye for seg, men jeg er ikke så glad i å høre på folk snakke om Martin Luther på et språk jeg ikke forstår mens jeg prøver å lese.

Heldigvis gikk de snart og la seg. Det samme gjorde jeg, på den tynneste madrassen jeg noensinne har vært borti.

 

Alt i alt en fin dag.