Nå har jeg kommet meg gjennom Bardufoss, et bygdesentrum som er dominert av en flyplass, selv om den ikke er til sjenanse på noen som helst måte. Saken er at kloke hoder har bestemt seg for å la flyplassen ligge i midten, og så fordele forskjellige andre reisemål som butikker, bibliotek, skoler, spisesteder, rundt flyplassen, med tomme veistrekker mellom, noe som gjør hele stedet unødvendig kronglete å traversere.
Men nok om det!
Jeg ankom Bardufoss i bil. Det var en varm dag, og pannen min rant som et sprengt dusjhode. Jeg tok derfor flere pauser hvor jeg lente meg framover på staven for å forhindre at dråpene rant ned i øynene mine og gjorde livet surt.
Da kom det en dame som trodde jeg var i ferd med å dø, og hjalp meg med både vann og skyss, og så kjørte hun meg den siste kilometeren til hotellet, hvor jeg skulle bo.
Dagen etter var enda varmere. Faktisk var det varmerekord for Troms. 33,5 grader. Ikke verst. Jeg holdt meg for det meste i ro.
Og så gikk jeg videre. Jeg så på kartet og fant ut at jeg måtte følge hovedveien, men den virket lite tiltalende å følge ut av sentrum, så jeg så på terrenget og fant en gangvei som ikke var tegnet av på kartet.
Nå tror du kanskje at jeg gikk sørover, men da tar du skammelig feil! Jeg gikk østover. Jeg ville nemlig se på Målselvfossen.
Det varte ikke lenge før jeg måtte ut på veien igjen, men nå var den mye triveligere. Det var lite trafikk, og grøftene var store og flate. Jeg gikk dermed mer utenfor veien enn i veien.
Mens jeg gikk der og slentret, hørte jeg plutselig et hyl. Der kom det en fugl flyende over meg. Den svingte rett over hodet mitt, men den kom snart tilbake, og tilbake, og snart kom en til. Etter størrelsen, utseendet og lyden å dømme, tenkte jeg at det måtte være fjellvåk. De sirklet over meg i flere kilometer mens de hylte til hverandre, eller kanskje til meg, og gjorde akrobatiske øvelser i lufta. Antakeligvis var de ikke så gamle, disse fuglene. De var i hvert fall fryktelig nysgjerrige og nærgående. Det var nemlig ikke slik at vi bare skulle samme vei. Når jeg stoppet i skyggen for å ta en pause, stoppet de også, og sirklet rundt til jeg begynte å gå igjen.
De dro sin vei til slutt. Sikkert for å finne på noe annet. Jeg gikk inn på tunet til Målselv bygdemuseum. Det var stengt, men det sto benker framme, så jeg satte meg ned og spiste litt, men ikke for lenge. Værmeldingen meldte nemlig tidenes regnvær, med torden og lyn og alt som er fælt.
Jeg reiste meg derfor etter en stund og gikk over en nedtappet og lite severdig Bardufoss, og gikk innover i skogen til jeg fant en rasteplass og slo meg ned. Ikke lenge etter kom et forrykende regnvær med tordenbyger som brakte rett over meg.
Når jeg er inne, har jeg ikke noe imot tordenvær. Når jeg er ute, derimot, er jeg mindre glad i det. Jeg var ikke glad i det der jeg lå under presenningen min heller, men det gikk over etter en stund.
I dag gikk jeg derfra. Det var ikke langt igjen til fossen. Litt over en kilometer. I 2003 ble den kåret til Norges nasjonalfoss, så jeg var jo nødt til å få den med meg, og det gjorde jeg.
Det ligger en campingplass på stedet, spesialtilpasset fiskere, for Målselva er en god lakseelv. Denne campingplassen har en sti langs fossen, så alle besøkende kan få komme nært på den.
Nå sitter jeg i en campinghytte og venter på tordenværet som er meldt. Det er allerede én byge som har passert over her. Det smalt godt.
??