I oldefars fotspor III

Så sliten som jeg er nå, har jeg bare vært én gang før på denne turen. Det var på Senja, og det er mulig at jeg var mer sliten da, men jeg er rimelig sliten nå også. Det er vel det som skjer når du går en mil med tung sekk i ulendt og jevnt stigende terreng i steikende sol. 

De sier det var 25 grader i skyggen på det varmeste, men hvordan har de funnet ut det? Det var jo ikke skygge noe sted!

Omgivelsene er i hvert fall flotte, eller skal jeg si utrolig fantastiske?

Men har jeg noe å klage over? Nei! De hadde det mye verre de som kjempet seg framover i snøføyken i 1940. Jeg har i det minste hatt klar sikt, bortsett fra når jeg får svette i øynene.

Det var her det startet, i det landskapet jeg er i nå. Vissheten om at Nazi-Tyskland ikke var uovervinnelige, bygde seg gradvis opp herfra og sørover.

Lapphaugen, heter stedet der jeg sitter og skriver. Jeg har tillatt meg å leie en campinghytte her, og jeg har spist en bedre middag. Maten her ble anbefalt av beboerne av Bjørnstad gård i Bardu. De som driver stedet er visst slektninger av dem.

Lapphaugen er også stedet der det snudde. Mange var involvert i operasjonene her, norske, franske, britiske og polske soldater og offiserer løp rundt og prøvde å presse tyskerne ut.

Fra norsk side har vi selvsagt general Fleischer, og oldefar major Hyldmo, men de første som kom i kamp her var Skolekompaniet, som egentlig holdt til i Harstad, og hadde vært på Setermoen for å ta eksamen. De kom i kamp mot en tysk avdeling, og klarte seg særdeles godt. Hva som skjedde med eksamenen, vet jeg ikke, men å bremse framrykkingen til tyske tropper under Andre verdenskrig, burde minst kvalifisere til bestått.

Skolekompaniet la seg i stilling på Lapphaugen, men de trakk seg tilbake da de fikk vite at overlegne tyske styrker var på vei. De tyske soldatene kunne derfor selv legge seg i stilling her, uten å møte motstand.

Nå kjører det trailere og biler jevnlig forbi på veien her. Jeg har heldigvis ikke fulgt den, men en krigshistorisk sti.

Våren 1940, var det betraktelig mindre motordur å høre fra veien. Den var nemlig fullstendig nedsnødd. Været var lunefullt, noe oldefar fikk merke da han skulle være en del av angrepet på tyskerne på Lapphaugen. En storstilt plan ble iverksatt, med angrep fra begge sider og taktisk bruk av våpen. Hyldmobataljonen kom fram i rett tid, til tross for snøstorm og motvind, men ingen av de andre gjorde det. Kamp ble det likevel.

Dette var en kamp hvor tyskerne hadde overtaket. De hadde forberedt seg, de lå høyere i terrenget, og de hadde vinden i ryggen. Nordmennene hadde vinden rett i øynene. Ikke kunne de se skikkelig, og ikke kunne de bruke bombekastere. Bombene kunne jo blåse tilbake på dem selv.

Nordmennene trakk seg derfor tilbake etter en stund, med den hensikt å prøve på nytt. Det skjønte tyskerne. De skjønte også at neste angrep ville bli verre å slå tilbake, så de sneik seg vekk i ly av snøstormen.

Hvor stor muligheten for å sette ut speidere i uværet var, vet ikke jeg, men det ble i hvert fall ikke gjort. Dermed kunne tyskerne trekke seg ubemerket tilbake til Gratangen, hvor de skapte kaos og katastrofe og uskadeliggjorde trønderbataljonen.

Ting gikk altså ikke helt som man hadde håpet, men nordmennene fikk i hvert fall inntatt Lapphaugen, og de skulle snart gjøre opp for det som hadde skjedd. Herfra og ut var det de som fikk overtaket. 

Det var her nazistenes blitzkrieg ble stanset, av fiskerbønder og samer, og av min oldefar; en trøndersk middelskolelærer som var en kløpper på symaskin.