I oldefars fotspor IV

Det er et par utfordringer med å gå i denne varmen. Alt smelter, resten fordamper. Dette er en av livets harde realiteter. 

Nå ja, så ille kan det ikke ha vært. Jeg har klart meg bedre enn i går. Kanskje fordi mye av turen i dag gikk nedover istedenfor oppover. Nesten ned til Gratangsbotn, men bare nesten. Jeg kunne se fjorden under meg mens jeg gikk. Den var blå og blid.

Da jeg våknet på Lapphaugen turiststasjon, følte jeg meg ikke helt oppegående. Gårsdagen satt fortsatt i. Heldigvis var jeg så lur at jeg hadde bestilt frokost, så jeg snublet meg inn i hovedhuset og spiste meg mett, før jeg snublet meg ut og pakket.

Da jeg skulle dra, nevnte jeg tilfeldigvis hva jeg holdt på med, og dermed ble en gnist tent. Ivar Hyldmo og Hyldmobataljonen var kjente navn, ja. Veldig kjente. De hadde historiske turprosjekter om oldefar og soldatene, og hadde en privat historiker et sted, men han var ikke til stede akkurat da.

De som derimot var til stede, hadde likevel nok av kunnskaper selv, som de villig delte. De fortalte at jeg burde dra opp på Roasmeplattået, som jeg nå har slått meg ned under, for der skjedde det ting. Hvordan jeg skulle komme meg opp i denne varmen, var også et tema. Det ser ganske bratt ut.

De fortalte også om hvor den første døde i Hyldmobataljonen falt. På grusveien mellom to av campinghyttene. Tolker jeg litteraturen rett, var dette Anton Andreas Kristoffersen fra Vesterålen. Både dette og andre dødsfall skal visst oldefar ha tatt svært tungt, men han hadde ikke tid til å la seg prege av det så lenge krigen sto på.

Det er det menneskelige som er viktigst, mener de på Lapphaugen. Det er det de prøver å formidle på disse historieprosjektene. Det er nok ikke en dum innstilling å ha. Får man menneskene klarere fram, blir historien mer levende.

Hvem var så min oldefar? Jeg har sagt litt om han tidligere, men jeg har mer. 

Han blir ofte beskrevet som beskjeden. Da jeg spurte mormor om dette, dro hun på det og sa at han i hvert fall ikke likte å vise seg fram.

Det er kanskje en av grunnene til at han tydeligvis både var høyt respektert og godt likt, at han ikke skrøt for mye av seg selv, men han var også både disiplinert, korrekt og omtenksom. Skolen han drev, hadde et godt rykte, og fikk elever fra hele landet. Han skal også ha hjulpet tidligere elever videre etter at de kom på gymnaset, hvis de spurte. Blant annet ga han private franskleksjoner på fritiden til en tidligere elev som fant dette språket litt utfordrende å få grep om.

Jeg husker jeg hørte en av elevene hans fortelle i år 2000, at han klarte å gi dem et engasjement for botanikk. Det er ikke dårlig å gjøre en gjeng tenåringer ekstra opptatt av blomster.

Men dette var ikke det eneste temaet som opptok ham, han skal både ha interessert seg for framtidens teknologi og for historien. Han hadde visstnok et gigantisk historieverk på flere bind som han stadig leste i.

Og som jeg skreiv forrige gang, var han god til å sy med maskin. En evne han neppe delte med altfor mange skolebestyrere. 

Hva så med denne ruta jeg har gått i dag? For Hyldmobataljonen var det en ren transportetappe, fra Lapphaugen i Lavangen til Kvernmo i Gratangen. 

Jeg sitter nå i skogen i nærheten av Kvernmo. Sola er i ferd med å gå ned, men skinner fortsatt gjennom trærne. Heldigvis blir det kaldere om natta.