Ned fra Saltfjellet

Det var kaldt da jeg våknet i gammen, men i soveposen var det varmt. Antakeligvis luktet det røyk av alt jeg hadde, men jeg skulle gå alene gjennom et forblåst fjellandskap, så akkurat det gjorde ikke så mye.

Det var verre med beinet. Jeg skjønte fort at planene måtte endres fra mer til mindre fjelltur, men ikke før jeg hadde kommet meg ned fra Saltfjellet. Jeg trengte ingen luftambulanse, jeg klarte å gå, selv om tempoet ville synke betraktelig, og jeg hadde vært forutseende nok til å kjøpe en knestøtte allerede på Setermoen.

Gammen lå i relativt flatt lende. Jeg så på landskapet og på kartet og tenkte at det kanskje ville være bedre å gå nede i lavlandet, istedenfor å følge stien opp i skråningene. Samtidig var det flere bekker langs ruta, og jeg tenkte at stien kanskje gikk der den gikk fordi det var der bekkene var enklest å krysse. 

Jeg hadde hatt liknende tanker dagen før. Jeg valgte stien.

Det burde jeg antakeligvis ikke ha gjort. Det var ikke det beste for kneet, så jeg måtte avlaste med resten av kroppen, særlig høyrearmen måtte støtte med staven. Stien var både steinete, bratt og gjørmete, og bekkene var strie og til dels vanskelige å krysse. Da jeg endelig kom meg opp der det begynte å flate ut, var høyrearmen helt gåen, og venstrebeinet hadde også begynt å krangle.

Men jeg var ved godt mot. Nå gikk det jo stort sett slakt nedover. Hva er vel bedre enn det? Fort gikk det ikke, men framover kan ingen si at det ikke gikk. I en myr møtte jeg et par utlendinger på tur. Utlendinger elsker Saltfjellet. Rundt meg var utsikten god. Jeg vil tro at utsikten er hovedgrunnen til at stien velger de bratteste partiene.

Etter en stund kom jeg fram til Raudfjelldalskoia; en nødbu i DNT-systemet som ligger omtrent akkurat på grensen til polarsirkelen. Det henger en lapp der om at hytta ikke er ment til overnatting, men lappen er på norsk, og på Saltfjellet drysser det ut tyskere bare man rister litt i blåbærlyngen, så her er det mange som har tilbrakt sine turnetter.

Jeg valgte å ignorere at man helst ikke skal overnatte. Jeg hadde en skade. Alt er lov når man har en skade. Jeg fyrte i ovnen og hørte vinden øke i styrke. Det tok sin tid før det ble varmt, men da det først ble varmt, ble det virkelig varmt.

Det kom også et eldre tysk ektepar innom, men jeg skremte dem videre til Bolna. De var for øvrig hyggelige mennesker som lurte på om jeg trengte smertestillende. Jeg takket nei. Jeg har sjøl, og det gjorde uansett ikke så vondt.

I koia lot jeg natten falle på mens reinsdyr beitet utenfor. Neste dag tok jeg meg god tid før jeg begynte å gå. Jeg spiste skikkelig og pakket skikkelig. Så stakk jeg.

Høyrearmen var fortsatt ubrukelig, men venstrearmen fungerte som stavholder. Været var fint og lufta var frisk. Høstfrisk. Det var deilig og kjølig, og terrenget var deilig og slakt. 

Det gikk sakte denne dagen også, men det gikk. Jeg satte meg av og til ned på steiner og så reinsdyr passere. Det regnet rundt meg, men sjelden på meg. Stien var god å gå på. Alt var i nærheten av å være en fryd.

I hvert fall etter at jeg hadde krysset en stri bekk som gjorde sitt beste for å ikke la seg krysse.

Så begynte det å gå nedover. Bratt nedover. Det likte kroppen mindre, men hodet hadde det fint. Utsikten ble god. Jeg så jernbane og vei og biler som kjørte.

Det var likevel ett stort problem, i tillegg til et haltende bein. Stien nedover besto for det meste av løs mose og glatt gjørme. Altså en potensiell dødsfelle. Jeg var forsiktig og påpasselig. Likevel greide jeg å skli og falle.

Heldigvis sklei jeg rett inn i blåbærlyngen ved siden av, så jeg tok ikke skade av det, men jeg begynte å lure på om denne stien over fjellet egner seg noe særlig seinere på høsten, når regnet virkelig setter igang. Noen av bekkene var det jo vanskelig å krysse allerede nå.

Til slutt kom jeg meg ned til Bolnastua. Dit kom også hyttefadderne, som skulle fikse opp. Det viste seg også at en mann i 70-årene hadde slått seg ned i hytta ved siden av. En mann som bare manglet fire hytter før han hadde besøkt alle hyttene i DNT-systemet. Han kunne fortelle litt av hvert. Blant annet at han hadde spist frokost sammen med Gro Hatlen Brundtland på en fjellstue, uten sokker! Han husket dessuten navnene på alle hyttene og buene han hadde ligget i. Ikke verst!