På Saltfjellstua er det alltid mange folk. Også denne gang.
Jeg kom først, men det varte ikke lenge før forstanderne av Krukkistua kom innom. De skulle imidlertid snart gå igjen. Deretter kom en nederlender som heller ville bo i den andre hytta på tunet. Etter det kom to driftige toppturdamer, og sent på kvelden kom en svenske som hadde gått langt. Nesten 30 kilometer.
Den ene av de driftige damene, som kalte seg for en turistforeningspamp, var veldig opptatt av at jeg måtte se så mye av Helgelands fantastiske fjell som mulig. Hun la opp en løype, ga meg mer proviant, og sa at hun kunne kjøre inn ekstra forsyninger når jeg kom så langt. Altså en gjestfrihet på det ypperste. Jeg takket selvfølgelig ja, og gledet meg til ruta.
Dagen etter gikk jeg ikke stort mer enn fem kilometer, men det var fem fine kilometer. Saltfjellet er et av landets best bevarte villmarksområder. Det er milevis til nærmeste vei i alle retninger, og naturen er både bratt, rullende og flat, med strie elver, vidde og spredt bjørkeskog.
Stien jeg gikk på nå, var en del av den gamle telegrafruta, en rute som har blitt gjennopplivet som historisk vandrerute. Det var egentlig den jeg hadde tenkt å gå, men nå hadde jeg altså fått andre planer. Langs ruta lå en gammel steinkoie som arbeidere nok kan ha brukt i sin tid. Litt lenger unna lå Krukkistua.
Som Saltfjellstua, hadde Krukkistua også to store hytter. Jeg valgte den eldste med minst fasiliteter, for det synes jeg er trivelig på tur. Jeg fyrte i peisen og slo meg ned.
Etter en stund kom en kar innom på vei til Saltfjellstua. Han var fra Mo i Rana, men hadde truffet en sjarmerende, vakker, trivelig og fantastisk dame fra Horten. Sammen hadde de fantasert om å bosette seg et sted mist mellom, og nå driver de et bruk på Kvikne. Ikke den verste livshistorien man kan fortelle. Det kom også en trønder med en stor hund som la seg i den andre hytta.
Neste dag regnet det. Et forferdelig regnvær, sa folk. Jeg synes egentlig det var et helt kurant vær. Moderat regn. Jeg har sikkert blitt miljøskadd etter å ha bodd i Bergen i ni år. Jeg la ut på den femten kilometer lange dagsetappen og ble i godt humør av dråpene. Jeg ble i litt mindre godt humør av at dråpene gjorde bekkene som skulle krysses ekstra strie, bekker som allerede var unormalt store, men jeg kom meg jo over, selv om vannet flommet inn over støvelkanten.
Etter en stund i myr og bjørkeskog, kom jeg til en hengebro. Jeg krysset den lett. Nå tok jeg en titt på kartet og så at jeg skulle langt opp, samtidig så terrenget flatt nok ut til at det skulle være unødvendig å gå bratt, men siden bekkene var så strie, var det kanskje lurt å følge stien.
Det var det, for snart møtte jeg på en ny elv og en ny hengebro. I motsetning til den andre hengebroa, hadde den ingen skikkelig trapp, bare rette planker rett opp, og siden det regnet, ble plankene glatte. Jeg tok sats og sprang opp. Så krysset jeg over. Det gikk greit.
Det som ikke gikk så greit, var at det var en plankesklie på den andre siden også. Jeg tillater meg å tenke at den som har designet dette makkverket av en rampe, neppe kan ha latt tankene gå lenger enn til postkassa og tilbake igjen, for slike konstruksjoner er direkte helsefarlige, noe jeg skulle få erfare.
Det regnet. Plankene var glatte. Jeg bar tungt. Tungt nok til at sporene i støvlene ble skjøvet nedover. Det er mulig jeg burde ha satt meg ned og akt nedover sklia, men det gjorde jeg ikke. Isteden fikk jeg en strekk i låret, som gjorde at planen om å gå sju kilometer til bratt opp i fjellet, virket lite overkommelig den dagen. Litt senere skulle jeg oppdage at jeg også hadde skadet kneet. Heldigvis så jeg på kartet at det lå en nødbu en halv kilometer ned i dalen.
Jeg humpet meg nedover, men så ingen bu. Jeg tok av meg sekken for å klare å rekognosere bedre. Det hjalp, og snart fant jeg en gamme. Jeg hentet sekken og krøyp inn. Klar for min første gammeovernatting.
Siden det regnet, åpnet jeg bare røykluka delvis. Deretter fyrte jeg opp et bål og la meg ned. Røyken stiger, så jeg visste at jeg måtte ligge på bakken for å ha noenlunde levelige forhold. Heldigvis hadde jeg både underlag og sovepose. Etter hvert åpnet jeg også døra på gløtt.
Siden alt fottøy var vått, satte jeg sokker og sko og tøfler inntil bålet for å tørke dem. Det gikk greit helt, til bålet plutselig blusset opp og bestemte seg for å tenne på sokkene mine. Et artig pek fra ildåndene. Jeg oppdaget det fort, men ikke fort nok til at ikke sokkene tente på tøflene. Jeg slo alt i bakken og slukket ilden. Sokkene var totalskadd, så jeg brente dem opp. Jeg har to par til, så ingen stor fare.
Tøflene kunne fortsatt brukes, men holder neppe like godt på varmen, og som for å spille meg et siste puss, blusset den ene av dem opp igjen og satte fyr på en av ullsokkene mine.
Sånn kan det gå, tenkte jeg, og slukket alt sammen. Jeg har også flere par ullsokker. Jeg flyttet alt sammen vekk fra flammene, og kunne fornøyd konstatere at støvlene kom uskadd fra det hele. Da gjorde det ingenting.
Jeg humret godt sammen med ildåndene, trakk soveposen over hodet, og sovnet.