På Tjøtta kan du finne et monument over sovjetiske krigsfanger som døde i Norge. Faktisk ble alle døde krigsfanger flyttet hit, til en felles gravplass. Det ble ikke gjort for å ære de døde, men for at man skulle glemme hele greia så fort som mulig. Det var derfor valget falt på Tjøtta, datidens definisjon på bortgjemt utkant. Kort tid etterpå, lot man gravlunden forfalle. Et tilsvarende monument på Saltfjellet, satt opp av pårørende ble på samme tid revet ned på statens regning, slik at sovjetiske borgere ikke skulle spre seg rundt i landet, men holde seg til ett sted, hvor du måtte gjøre en ekstra innsats eller to for å komme deg til. Ikke den mest trivelige delen av norsk historie.
Heldigvis kom man på bedre tanker etter 2000, og begynte å restaurere kirkegården. Nå er den fin.
Var Tjøtta alltid selve definisjonen på utkant? Et sted ingen kom til hvis man ikke måtte, og knapt nok da?
Selvfølgelig ikke!
I vikingtiden var Tjøtta et maktsentrum. Her hadde de alt! Fiske, jaktmuligheter, gode handelsruter, og god matjord. Det er flatt på Tjøtta, lett å dyrke neper.
Øyvind Finnsson kom fra Tjøtta. Han var en mektig mann. Hirdskald for Håkon den gode, og gift med datterdattera til Harald Hårfagre. Han ble regnet som en av de største poetene i sin tid, og poesi var blodig alvor i vikingtiden. Var du en god dikter, ble du respektert, og ofte også rik og mektig. Øyvind var blant de beste.
Så god var han, at han fikk tilnavnet Skaldespiller, eller for å si det på en annen måte: «han som er så god at han ødelegger for alle andre ved å få dem til å se dårlige ut». Han var altså ikke bare god, men en superstjerne! Han var dessuten den som brakte virkemiddelet allusjon inn i norsk litteratur.
Allusjon betyr å vise til en annen tekst, og har ofte blitt brukt i forbindelse med Bibelen, men Skaldespilleren likte ikke Bibelen. Han var hedensk. Han benyttet seg av Håvamål isteden, som han ikke bare henviste til, men også kopierte fra, noe som ble sett på som litt for moderne av noen, og genialt av andre.
Øyvind Skaldespiller var ikke bare skald, han var også far. Hvor mange unger han hadde i alt, er det ikke godt å si, fyren reiste jo mye rundt, men den mest kjente er nok Hårek fra Tjøtta.
Hårek fra Tjøtta var en rik høvding, og en egenrådig høvding. Han ville ha det på sin måte, og dermed basta!
Han var i konflikt med både konger og naboer, blant annet med Grankjell fra Dønna. En gang han var ute på naboens territorium og stjal egg, ble han oppdaget og jagd vekk. Han dro hjem og sturet i skjegget mens han svor og mumlet stygge eder.
Så, året etter, orket han ikke å sture mer. Han dro til Dønna, brente ned Grankjells gård, og drepte Grankjell sjøl. Sønnen Åsmund Grankjellsson, syntes dette var en svært lite vennskapelig handling.
Hvis du synes du har en dårlig nabo, så tenk på Hårek fra Tjøtta og vær fornøyd.
Noen år senere, i 1030, slo Hårek seg sammen med sin kumpan Tore Hund, og var med på å slå Olav den Hellige på Stiklestad. Årene gikk, og Magnus den gode, Olavs sønn, ble konge. Det er mulig det var en strek i regningen for godeste Hårek. Kanskje han måtte finne en måte å si unnskyld på. I hvert fall dro han sørover for å hilse på kongen. På veien møtte han et hinder, i form av Åsmund Grankjellssons øks. Dermed trengte han ikke reise resten av veien, eller noe annet sted, for den saks skyld.
Sånn kan det gå.