Det var kysten som ble bosatt først. Da forrige istid nærmet seg slutten, kom folk traskende nordover. Der fant de åpent hav med mye fisk, steile Berg hvor fugler bodde, og knauser og huler å syke ly i for vinden.
I Vevelstad finner vi fortsatt spor etter folk som levde for ganske lenge siden. Blant annet i form av 6000 år gamle helleristninger. Jeg tok sykkelen nordover for å ta en titt.
Enda lenger nord, på Tro, kan du finne den berømte Skiløperen, som ble brukt i markedsføringen for OL på Lillehammer, men fra der jeg var, trenger man båt for å komme dit, og det hadde jeg ikke.
Etter å ha vandret litt rundt i steinalderen, syklet jeg sørover, hvor jeg snart traff en mann som befant seg i antikken.
Perserriket var det store imperiet rundt 500 fvt (før vår tidsregning, slik jeg ble opplært til på universitetet). Det strakk seg fra nåtidens Pakistan til nåtidens Tyrkia, og var en makt å regne med også i det vi nå kaller Europa.
Nå tenker vi på disse områdene som nærmest forskjellige verdener, men perserne så det ikke slik. For dem, var Europa bare mer land de kunne legge under seg, og hvem lå mellom perserne og resten av Europa?
Grekerne.
Det neste halve århundret, angrep Persia de greske statene flere ganger. Mange overga seg, men Athen og Sparta holdt stand, og ga perserne flere overraskende tap.
I 490, skal Athen ha fått nyss om at perserne var på vei, og sendte ut en løper til Sparta, denraske Pheidippes, for å hente hjelp. Det er ca. 250 kilometer mellom Athen og Sparta, og ifølge tradisjonen, la Pheidippes distansen bak seg på litt over et døgn. En ganske imponerende bragd, men det hjalp ikke stort, for spartanerne var opptatt med sitt, og kunne ikke komme.
Athen vant slager likevel.
I 1983, en god stund etterpå, bestemte offiser i britiske RAF, John Foden, seg for å se om dette løpet var mulig å gjennomføre på den tiden tradisjonen sa. 36 timer.
Det var det, og dermed ble løpet Spartathlon født, et såkalt ultramaraton. Maraton var for øvrig stedet athenerne slo perserne.
Mannen jeg traff, var ute på løpetur for å trene til dette løpet. Han fortalte at han harutført litt sv hvert tidligere, blant annet løpt fra Italias spydspiss til Nordkapp på to måneder. En imponerende mann. Nå var han i ferd med å pensjonere seg og flytte tilbake til sitt barndoms Vevelstad, etter å ha jobbet på aluminiumsverket i Mosjøen i førti år.
Mannen var Eiolf Eivindsen, det man vel kan kalle en nestor i det norske ultramaratonmiljøet, som har gjennomført løp og utført bragder ingen annen nordmann foreløpig har klart. Han sa at han var litt ute av form, men han gledet seg likevel. Det var ikke hans første spartathlon, eller hans tiende.
Jeg tok etter hvert farvel med denne Helgelands sprekeste mann, og syklet sørover. Og hvordan gikk det med grekerne og perserne? Persia fikk til slutt has på Athen, og jevnet byen med jorda, men athenerne hadde forlatt byen, så de fikk ikke underlagt seg dem. Krigene regnes som over rundt 450 fvt, men uroligheter var det i hundre år til, til Alexander den store invaderte Persia.
Dette var hendelser som svømte rundt i hodet mitt mens jeg syklet sørover i det dramatiske landskapet, mens sola skinte. Jeg tok meg god tid, stoppet flere steder for å se på hav og fjell, og kom til fergekaia i Anddalsvåg i tide til å ta imot pendlerne fra Brønnøysund.
Jeg ble med ferga over til horn, syklet og gikk opp i åsene, og la meg ned under åpent himmel et sted hvor det var en fantastisk utsikt i alle retninger.
Sola gikk ned over Vega, og jeg tenkte at jeg måtte komme meg ut dit.
