Så dro jeg til Vega. Det ytterste fjellet i solnedgangen. Landet som stadig stiger opp fra havet. Dit kom de, de tidlige nordmennene, på leting etter nytt land. I skjøre båter, på små hav, men fjellene så de også da, og der det er fjell, er det land.
Der gikk de i land, og der ble de. Fuglene fløy over dem eller landet i lyngen og la egg de kunne plukke. Fiskene svømte under dem, og de lærte seg hvordan de best kunne fange dem. Det var et rikt lite land, og etter hvert som generasjonene gikk, ble det større.
Vega er flat – helt til den ikke er det lenger. I den ene enden ligger høye fjell, i den andre slake sletter. Skog kan du også finne her og der, men den har aldri fått skikkelig feste, skjønt det spørs hva som skjer nå som grantrærne også har funnet veien over havet.
Fisket har alltid vært viktig for folk langs kysten, men på Vegaøyan er det et annet vesen som er vel så viktig. Ærfuglen, eller ea, som de kaller henne. I over tusen år har vegafolket laget små hus hvor fuglene kan lage sine reir i trygge omgivelser. Tilbake har menneskene fått egg og dun.
Edderdun. Det beste materialet du kan fore en dyne med, og hundre prosent dyrevennlig. Ærfuglen skiller seg nemlig av med dunet for å lage reir, og når ungene er store nok og reiret forlatt, går folk og henter det.
Det kan selvfølgelig være urenheter i dunet etter å ha blitt bebodd i noen måneder. Det ordner folk på Vega med en dunharpe, hvor de fjerner alle urenheter. Denne tradisjonen er fortsatt levende, og er en av grunnene til at Vega er plukket ut til å være et verdensarvområde, men den er også svært tidkrevende.
Ikke rart edderdun er dyrt.
