Kart kan brukes til så mangt. Noen rammer dem inn og henger dem på veggen, noen fyller dem med markeringer og notater om steder de har vært eller har lyst til å reise til, noen bruker dem som duk mens de spiser lunsj. Andre igjen, kan finne på å bruke kart til å se hvor det går an å gå på tur. Det var denne måten jeg brukte kartet på da jeg fant ut at det går en sti fra den ene enden av Askøy til den andre. Jeg bestemte meg for å prøve den.
Askøy på langs er en sti og et prosjekt av Askøy turlag, Askøy O-lag og Ask Friidrett. Ikke bare har de merket turen fra den ene enden til den andre, de arrangerer også fellesturer, både etappevis og hele turen i et strekk. Siden hele stien er på rundt 40 kilometer, sier det seg selv at man skal gå fort og bære lett hvis man skal klare det på én dag. Slike ambisjoner hadde ikke jeg. Jeg skulle bære tungt og teste utstyr. Det kan det nemlig være lurt å gjøre før man skal ut og gå i et halvt år.
Jeg bor i Bergen, og fra leiligheten jeg sitter i mens jeg skriver dette, tar det meg ikke mer enn fem til ti minutter å gå ned til havna og havet. Utenfor dette havneområdet, ligger en rekke øyer som et beskyttende belte rundt byen, og gjør at mye av den verste vinden fra storhavet ikke slipper til, selv om det kan blåse godt her også. Askøy er en av disse øyene. Den er ikke blant de ytterste, den ligger godt inneklemt mellom blant andre øyene Sotra og Holsnøy, men det er den som ligger nærmest Bergen sentrum, og deler av den har på mange måter blitt en del av byen, selv om den er sin egen kommune.
Det finnes flere måter å komme seg til Askøy på. For oss uten egne transportmidler, er det hovedsakelig to alternativer: buss og rutebåt. Jeg valgte det siste. En lørdags morgen slengte jeg sekken på ryggen, snørte skoene, og gikk ned til Bergens våg og Strandkaien, hvor Askøybåten sto og ventet på meg.
Turen over foregikk i strålende solskinn, og var var ganske fin, men kort. Den varte i rundt femten minutter. Mannskapet var neppe det mest entusiastiske mannskap som noensinne har seilt, men jeg så ikke mye til dem, så jeg slapp å bli smittet av deres tilsynelatende mangel på livsglede.
Fra Kleppestø kai på Askøy, var det ikke vanskelig å finne startpunkter til stien (se bilde over), og derfra gikk det en fin og asfaltert bilvei med fortau nordøstover. Jeg møtte på en park med et lite tjern, og fikk muligheten til å gå gjennom en tunnel, før jeg plutselig og uten forvarsel måtte svinge hardt til venstre. Hadde jeg ikke allerede undersøkt kartet for å finne ut hvor jeg skulle gå, hadde jeg sannsynligvis fortsatt videre i uoverskuelig framtid, for det var veldig lite som markerte at det var inn der stien startet.
Heldigvis hadde jeg forberedt meg, så jeg tok av på en liten gangvei opp mot og forbi et rekkehus, og plutselig befant jeg meg under vårløvverket, mens et lite vann blinket mellom greinene og fuglene sang rundt meg. Jeg ble stående litt og ta inn disse inntrykkene, før jeg fortsatte videre på en vei som nå besto av stein og jord. Bak meg kunne jeg høre en barnefamilie som også var ute på tur.
Snart begynte oppstigningen. Det flate partiet ved vannet, ble betraktelig mindre flatt. Noen steder var det til og med tilløp til å være bratt, men ikke noe brattere enn jeg er vant til fra byfjellene i Bergen. Av og til stoppet jeg for å se på noen av de frodige og forvridde løvtrærne som hadde plassert seg ved siden av stien. Jeg kunne høre barnefamilien bak meg, men de tok meg ikke igjen. Ikke før jeg bestemte meg for å ta en avstikker fra stien for å se på utsikten. Det gikk et lite tråkk ut fra løvverket hvor utsynet åpnet seg, og jeg kunne se Bergen i det fjerne.
Jeg ble stående lenge nok til at barnefamilien kom seg forbi. Det var to gutter der som stadig løp inn på alle snarveier de kunne finne. Mor og datter var mer bedagelige og fulgte stien. Jeg tok dem snart igjen, i nærheten av der skogen forsvant og vek plassen for en fotballbane. Familien gikk inn på banen, jeg gikk rundt. Snart krysset jeg en bilvei som førte ned til Kleppestø og boligfelt hvor folk sikkert satt ute i hagene sine i det fine været og lurte på om de skulle ta fram grillen, hvis de ikke hadde gjort det alt.
Både skogen og stien fortsatte på den andre siden av veien. Den fortsatte opp på en liten knaus, før det var på tide å gå nedover igjen. At jeg hadde lagt barnefamilien bak meg, betydde imidlertid ikke at jeg hadde gått tom for folk jeg kunne møte på min vei. Her var det folk ute og gikk tur både foran og bak meg. Det var tydelig at det ikke var den dypeste ødemark jeg befant meg i. Dette ble enda tydeligere da jeg så en liten slette med fire-fem bolighus gjennom løvverket nedenfor knausen jeg sto på. Jeg fortsatte videre nedover, og var snart på noe som kanskje kunne likne på en omformet kjerrevei. Den var bygget opp med steiner over en liten bekk, og lenger borte lå ruinene etter lite hus.
Langs veien lekte nye vårblomster seg rundt gammelt kratt, og bratte klippe- og åssider gjerdet inn hele området til en egen liten verden. Et lite rike som noen en gang i tiden hadde kultivert og kalt for sitt. Nå var det allemannseie.
Fra dette lille paradiset, førte stien oppover igjen. Først gikk den gjennom det som så ut til å være rester etter en grind i et gammelt steingjerde, så forbi en gapahuk som så ut til å være av det nye slaget. I gapahuken var det en trebolle med innrissede lovnader om slikkerier til turen. Dessverre var den tom.
Plutselig var jeg oppe på flatmyra, hvor snekkerkyndige mennesker hadde lagt ned plankesti for folk som ikke liker å suges ned i gjørme og drukne.
Det var mange rute å velge mellom. Min fortsatte rett fram, så det var der jeg gikk. Snart møtte jeg på mennesker som var ute og luftet joggeskoene. De så ut til å være fornøyde med turløypa de hadde valgt, og jeg gikk gladelig av veien for at de skulle komme seg forbi. Jeg sank ikke nedi myra. Den var altfor tørr til det.
Terrenget hadde flatet ut nå, men her og der var det fortsatt små knauser å bestige og steiner å hoppe over, og det begynte snart å gå slakt oppover igjen. Her og der var også et og annet klippeutspring å se. I et av disse utspringene, er det en sprekk i berget hvor det sies at min landstrykerkollega Gjest Baardsen skal ha søkt tilflukt i sin tid. Ikke for regnet, men for myndighetene. Gjest Baardsen var nemlig mestertyv i tillegg til å være landstryker, en kombinasjon jeg ikke har tenkt å kopiere. Hulen har fått navnet Gjest Baardsen-hålo, og er nok bedre egnet som ly for regn enn politi i disse dager, siden en av kommunens mest velbrukte turstier går rett forbi. Velbrukt ikke bare fordi den er en del av Askøy på langs, men fordi dette er en av hovedstiene opp til utsiktspunktet Kolbeinsvarden.
Før jeg kom meg opp på varden, som jeg snart kunne se i det fjerne, måtte jeg imidlertid gå et stykke til, og passere flere rariteter. Blant annet et julepyntet grantre, med kuler og stjerne og det hele. Juleskrud i mai er selvfølgelig ikke moteriktig på noen som helst måte, så jeg nedverdiget meg ikke til å gi den for mye oppmerksomhet. Jeg tok heller til på den bratte delen av oppstigningen til Kobleinsvarden. Jeg kom opp, satte fra meg sekken på en benk, fant fram litt tørket frukt, og tok en titt på utsikten. 
Fra dette punktet var det ikke vanskelig å se at Askøy er en øy. Jeg ble sittende der og se på utsikten og folk som jogget forbi, mens jeg spiste litt tørket mango og drakk vann fra tut. Været var så dorskt at jeg ikke engang kjente en antydning til vindpust. Sola varmet godt, og siden jeg hadde vært nøye med solkremen, kjente jeg heller ikke en antydning til solbrenthet. Det eneste jeg kjente var velvære, og det var mer enn en antydning.
Men alle ting tar slutt, og slik gikk det også med min karriere som benkesliter på Kolbeinsvarden. Snart gikk det nedover igjen, og denne gangen var nedstigningen av det bratte slaget. Mange av fjellene i og rundt Bergen er slake på én side og bratte på en annen. Slik var det tydeligvis også med Kolbeinsvarden. Heldigvis hadde stirydderne satt opp trapper her og der, ellers kunne noen av partiene bydd på et par utfordringer. Nedstiningen var likevel stort sett overkommelig også uten trappetrinn, og selv om den var bratt, var det en fin tur.
Fra knauser og klippeutspring, gikk stien etter hvert ned i skogen igjen. Snart måtte jeg passere en ny bilvei. Derfra gikk løypa over i grusvei, forbi en sjø som tilfeldigvis også er en av kommunens drikkevannskilder. Der kunne et skilt fortelle meg at jeg ikke fikk lov til å bade, fiske eller gjøre andre tvilsomme ting, noe jeg selvfølgelig syntes var helt greit. Det finnes nok av badevann her i landet. Grusveien ble snart til en sti langs et gjerde som nok hadde en mer symbolsk enn praktisk benyttelse, for det ville ikke vært særlig vanskelig å komme seg over hvis man absolutt hadde lyst. Det hadde imidlertid ikke jeg, så jeg fulgte stien videre inn i skog og myr, med solskinn over meg og fuglesang rundt meg.
Snart ledet stien over på en ny grusvei som førte meg innover i en mørk granskog. Gran skal egentlig ikke forekomme naturlig på disse kanter av landet, men det er lenge siden dette var en sannhet uten modifikasjoner. Allerede på 1800-tallet begynte man å plante gran på Vestlandet, og etter Andre verdenskrig skøyt denne virksomheten virkelig fart. I ettertid har man funnet ut at grana, og særlig den nord-amerikanske sitkagrana, utkonkurrerer mer tradisjonelle arter, noe som gjør at den nå er svartelistet, og her og der prøver folk å finne gode måter å bli kvitt den på. Flere steder drar mennesker ut i skogen for å rydde trær, men man skal virkelig stå på hvis man skal få has på grana på denne måten.
Den mest vellykkede metoden er det kanskje bønder på Sotra som står for. Etter en stor skogbrann for en del år siden, gikk flere av dem sammen for å finne en måte å holde skogen borte på. Tradisjonelt har dette nemlig vært et område med lynghei. Stein, lyng og strå, ingen trær. Løsningen var å sette ut sauer. Sauer som kan beite vekk trærne før de får vokst seg store. Det finnes fortsatt skog og grantrær på Sotra, men mye mindre enn før.
Sau finnes det på Askøy også. Det skulle jeg snart finne ut, etter å ha kommet ut av granskogen og inn på mer åpent lende. Omtrent samtidig fant jeg også ut at jeg hadde gått feil, og ikke lenger var på stien, men mine skarpe øyne så raskt at jeg ikke var på veldig ville veier, da jeg slengte et blikk på kartet. Jeg måtte bare innom et tettsted først.
Tettstedet heter Ravnanger, og har alt man trenger for å overleve. Bolighus, jordbruksområder, innlagt vann, gigantiske herregårdsvillaer i åsen, og et lite handlesenter med en tilliggende bensinstasjon. Denne stasjonen fant jeg ut at jeg skulle svinge innom, så fikk jeg meg både en is i det varme været, og en liten skje, slik at jeg kunne spise middagen jeg hadde med uten for mye styr. Turskjeen klarte jeg nemlig å legge igjen hjemme.
Etter dette trivelige besøket, fortsatte jeg videre gjennom Ravnangers jordbruksområder. Jeg hadde en følelse av å gå gjennom et område som lå svært øde til, selv om hovedveien til Bergen ikke lå mer enn et par steinkast unna. Det var fint og stille, og jeg så på den videre turen med blide øyne. Utstyret hadde fungert bra så langt. Til og med de nye skoene var knirkefrie. Hva kunne vel være bedre enn det?
