Askøy på langs? del 2

Etter å ha fått litt is i magen, fra en bensinstasjon, og gått gjennom et lite jordbrukslandskap, var jeg snart tilbake til skogen og klippelandskapet. Et stykke under meg var det en sjø, og over meg skinte sola varmt. Jeg merket at jeg begynte å bli litt sliten. Jeg merket også at jeg begynte å få blemmer på den ene foten. Det var første gang jeg brukte skoene jeg hadde på, så det var ingen stor overraskelse at noe slikt skulle skje. Det var nesten rart at det ikke skjedde tidligere. Jeg prøvde uten hell å finne gnagsårplasteret jeg trodde jeg hadde tatt med.

Når man går slik på bebodde øyer, hender det at man treffer bilveier. Det hender også at man må over dem. Før jeg gikk over, så jeg en restaurert vannmøle ved det som så ut som en rasteplass. Jeg burde kanskje ha rastet, men jeg gjorde det ikke. Det er noe jeg må øve på, det å ta spisepauser. Når jeg er ute på slike turer, kjenner jeg ofte ikke noen sultfølelse, og kan gå i litt for mange timer uten mat, noe som selvfølgelig går utover energien. Jeg hadde gått i flere timer nå, men ikke spist annet enn noen tørkede mangoskiver og en is siden frokost. Jeg må skjerpe meg når jeg skal ut på langtur.

På den andre siden av veien var det en fin liten sjø med en ny forseggjort rasteplass. Det var også et skilt der, hvor det sto at sjøen var drikkevann, og at all rasting var forbudt.

Da jeg endelig fant et sted det var både lov og mulig å sette opp teltet mitt for kvelden, merket jeg på hele kroppen at jeg egentlig var ganske sulten. Jeg satte opp teltet i en liten kløft, og kokte vann til min pulverbaserte lapskausmiddag. Leirplassen var ikke av det mest idylliske slaget, men den fikk duge. Det var i hvert fall flatt der. På kartet så jeg at det ikke var langt til nærmeste tettsted, og håpte at ingen kom og overfalt meg i løpet av natten. Så sovnet jeg.

Neste dag spiste jeg frokost mens jeg hørte på en mann hugge ved i nærheten. Da jeg skulle pakke ned det helt nye teltet som jeg hadde brukt for første gang, fant jeg ut at det var lettere sagt enn gjort. Det var nemlig en grunn til at det ikke tok så stor plass i sekken, og det var at man måtte brette teltduken helt perfekt sammen for at den skulle få plass i posen sin. Så perfekt som det ikke er lett å få til på ujevnt underlagt med litt vind. Det hadde nemlig begynt å blåse i løpet av natten. Nedi kløfta hvor jeg lå, var det ikke så verst, men det kom et og annet vindpust der og.

Til slutt fikk jeg pakket sammen duken, men da var det ikke plass til teltplugger- og stenger. Jeg puttet dem i sekken isteden, og då begynte jeg å gå. Opp på Ospåsen, og så nedover igjen. Snart fikk jeg se havet. Det var overraskende lite havutsikt på denne turen, til tross for at den gikk på en øy.

Etter å ha forsert en ny bilvei, og kommet til en parkeringsplass hvor folk gjorde seg klare til å gå på tur, ble stien til en grusvei, som ble til en sti, som ble til en grusvei som skulle vært en sti. Det var et par anleggsmaskiner der som brakte litt sivilisasjon til ødemarken.

Men utsikten var fin.

Etter denne forsmaken på sivilisasjon, skulle jeg snart få enda mer. Plutselig skvulpet jeg ut i et nytt tettsted. Det var litt av hvert her også. Både gårder med sauer, veier med biler, en liten vik, og en skole.  Jeg gikk inn på skolegården og satte meg på en benk. Nå skulle jeg øve meg på å raste.

Jeg ble sittende en stund og spise knekkebrød med smøreost. Jeg spiste mye knekkebrød med smøreost. Faktisk spiste jeg opp alle knekkebrødene jeg hadde, men det gjorde ikke noe, for dette var siste turdag. Jeg bestemte meg for å sjekke busstidene, og ble overmannet av en svært synkende følelse. Det gikk bare én buss hele dagen, og bare én til hele neste dag. Begge bussene gikk omtrent halv tre.

jeg tvilte på at jeg kom til å rekke hele veien fram på de to timene jeg hadde igjen, men jeg skulle i hvert fall forsøke. Jeg reiste meg opp og gikk. Snart bar det inn i en ny skog med ulendt og bratt terreng. Det var kaldere enn dagen før, men det gjorde ikke noe. Dagen før hadde vært for varm uansett. Jeg holdt et passelig tempo en stund, men så begynte blemmen på den ene foten å våkne, og snart bestemte den andre foten seg for at den også ville være med på leken.

Jeg satte meg ned på en stein og lette etter gnagsårplastrene igjen. Jeg fant dem ikke denne gangen heller, så jeg måtte ty til vanlig plaster, og det virket ikke like bra.

Snart var det slutt på skogen. Øya smalnet mer og mer inn, og lyngheiene skulle snart springe frem. Men først måtte jeg ned fra klippen jeg tydeligvis befant meg på.

Snart kom jeg til en vei med en bussholdeplass. Etter å ha sett litt på klokka og litt på kartet, fant jeg ut at hvis jeg skulle være sikker på rekke bussen, måtte jeg gå langs veien. Det hadde jeg lite lyst til, og siden jeg også hadde lite lyst til å tilbringe en dag i havgapet uten mat, satte jeg meg ned og ventet på bussen. Jeg hadde regnet med at den skulle ha kortautomat, siden jeg har lest at det er det siviliserte busser gjør, men Hordaland er som kjent ikke et sivilisert fylke. Heldigvis var det en eldre dame der som kunne låne meg kontanter og få igjen digitalt.

Da jeg kom hjem og tok ut av sekken, fant jeg gnagsårplastrene. De hadde vært med likevel.