Forrige helg var jeg på et militærutsalg og kjøpte meg rimelig turutstyr, deriblant en særdeles billig sovepose, og en enda billigere hengekøye. Hengekøye på tur har jeg prøvd før, så jeg vet at det kan fungere. Forrige gang var langt ute i Finnemarka nord for Drammen, hvor jeg lå dypt og behagelig i den dunkle skogen og hørte en merkelig rytmisk tromming i det fjerne. Jeg fant aldri ut hvor trommingen kom fra, men antar det var de underjordiske som hadde sommerfest.
Denne helgen bestemte jeg meg for at det var lurt å teste ut det nyinnkjøpte utstyret, så jeg pakket min nye sekk og spankulerte opp på Fløyen. Jeg gikk inn i skogen og fant en sti jeg ikke har funnet før. Jeg fulgte den til et buskass hvor det lå et telt og gjemte seg, så gikk jeg tilbake igjen og havnet ved tjernet Skomakerdiket, hvor jeg nesten ble påkjørt av to menn på segway. Sånn er det når turstien er et internasjonalt turistmål.
Ved Skomakerdiket var det fint og stille, og endene lå og sov ved vannkanten. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle slå meg ned for natten, så jeg fulgte en innskytelse og gikk opp i skråningen over vannet, til Granbakketårnet, et utkikkstårn som har blitt reist der det før sto en gammel hoppbakke. Det er fin utsikt derfra.
Etter å ha speidet litt rundt fra toppen av tårnet, fant jeg to trær jeg kunne henge opp køya i, og skred til verket. Etter en liten stund var den klar til å testes, og jeg la meg oppi med min fulle tyngde. Jeg raste ikke ned på bakken med et smell, men jeg oppdaget at hengekøya var mye mindre enn jeg trodde. Faktisk var den i minste laget både i lengden og bredden, og selv om jeg kanskje har et antall centimeter over gjennomsnittet i høyden, er jeg ikke den mest omfangsrike. Det fikk meg til å konkludere med at dette var en køye som var laget for unormalt små mennesker, eller kanskje barn, selv om det var bilde av en voksen mann på etiketten.
Mens jeg tenkte liknende og minst like kloke tanker, ble jeg angrepet av knott. De kom fra alle kanter, og jeg merket at jeg gledet meg til jeg igjen kan bli gjenforent med min mygghatt, som i skrivende stund befinner seg i en annen del av landet enn jeg gjør. Jeg pakket sammen hengekøya og gikk gjennom skog og mark for å finne en ny leirplass. Natten var i ferd med å falle på.
Jeg fant meg en fin leirplass med en ny fin utsikt. Jeg satte meg ned og følte meg fornøyd, men så dukket plutselig knotten opp der også. Da var det bare én ting å gjøre; gå til stedet jeg overnattet forrige gang jeg var der. Der var det såpass lite lyng og strå at knotten sikkert holdt seg unna.
Og jammen fikk jeg rett! Det var et par irriterende insekter der også, men ikke på langt nær så mange som de andre plassene jeg hadde prøvd. Jeg spente opp hengekøya, røsket ut soveposen, og la meg til, men ikke uten å henge opp tarpen først. Det var tross alt meldt regn.
Så la jeg med ned. Det var en utfordring å få plass til soveposen i den spinkle hengekøya, men det gikk på et vis. Til slutt lukket jeg øynene og prøvde å la søvnen skylle over meg. Det gikk litt treigt, så jeg prøvde igjen. Og igjen.
Til slutt bestemte jeg meg for at denne hengekøya ikke var egnet til å få en god natts søvn i, og la meg ned på den harde marken isteden. Der fikk jeg sove med en gang, og våknet ikke før det var morgen igjen.
Soveposen fungerte utmerket, men hengekøya var fullstendig mislykket. Jeg pakket sammen leirplassen og gikk ned fra fjellet igjen.
Nå vet jeg i hvert fall hva jeg ikke trenger å ta med.
