Så har jeg altså kommet til Målselvdalen. I skrivende stund sitter jeg på en bensinstasjon på Buktamoen. Circle K (på norsk er det lettere å si Surkål-ku, eller bare Surkål. Nesten samme uttale). Ifølge en mann som sto og satte prislapper på cd-er, er dette hovedstoppet for all tungtransport i området. Han kunne også fortelle at de må sende de fleste cd-ene tilbake igjen, for det er nesten ingen som kjøper lenger. Imidlertid står det en eldre dame i cd-hyllen i dette øyeblikk.
Turen over fra Sørreisa var fin, men det begynte bratt. Jeg gikk opp i sauebefengt lende, på en jordvei med noen gamle treskur slengt her og der. Det ble i hvert fall fin utsikt av det. Sola steikte, så det ble mange pauser.
Jeg stoppet ved en litt større flat plass midt i bakken, rett før det begynte å bli skikkelig bratt. En kar som kom forbi på firhjuling, sikkert for å se til alle sauene som hoppet omkring med klang og kling, kunne fortelle at hellingen var på 30 grader oppi der. Ganske bratt.
Det var ikke den mest vidunderlige leirplassen i verden (helt ok), men det var nesten ikke mygg der, så jeg var lykkelig. Morgenen etter, derimot, var jeg sliten og full av mismot, men jeg trengte ikke å gå langt før humøret var godt igjen. Sånn har det vært alle morgener siden Sørreisa. Jeg har følt meg utslitt både mentalt og fysisk, men når jeg får på meg sekken og begynner å gå, blir alt bra.
Første dag etter Sørreisa, gikk jeg ikke langt. Jeg ble stående og fiske ved Reinvatnet. Været var fint og storlommen sang. To mennesker var ute og rodde i båt. En fiskestang stakk ut.
Plutselig hørte jeg noe som raslet i gresset. Jeg så meg rundt, og fikk se et lite hode stikkende opp fra blåbærlyngen et par meter unna. Det første jeg tenkte var røyskatt, men det ville i så fall ha vært en usedvanlig stor røyskatt, så jeg bestemte meg for at det måtte ha vært en mår. Den spankulerte rolig under en steinhelle og ble borte.
Dette tok jeg ikke bilde av. Slike øyeblikk skal nytes, ikke fotograferes.
Hvis du da ikke er en profesjonell naturfotograf.
Jeg fikk ingen fisk, men jeg mistet to sluker. Jeg fant også et greit sted å legge meg mellom alle myrene. Sauene passerte leiren min i store sirkler. De virket litt nervøse.
Dagen etter fikk jeg strekk i ryggen før avgang, så den ble utsatt, men jeg kom meg avgårde, og traverserte myrene i mye hurtigere tempo enn på Senja. Så var heller ikke denne stien ihjeltråkket.
Etter hvert kom jeg over på den andre siden og fikk et glimt av Målselvsdalen. At folk flyttet akkurat hit fra Østerdalen på 1800-tallet, er ikke rart. Naturen er veldig lik. Da jeg la meg den kvelden, var det i et skogsområde som like gjerne kunne ha ligget nord i Solør, nærmere Elverum. Så er det også en gård på den andre siden av elva som heter nettopp Solør. Kom det folk derfra hit også? Ikke umulig. Det skal visstnok ha vært en stor flom i Glomma som utløste migrasjonen, og Solør ligger like mye ved Glomma som Østerdalen gjør.
I dag har jeg gått mest på vei. De fleste husene så tomme ut, men jeg snakket med en dame som var ute med vannkanner. Det var en jente der, antakeligvis dattera, som hadde som sommerjobb å vanne i hagen. De som bodde i huset var bortreist. Fra hageslangen fikk jeg også vann til flaskene mine.
I morgen skal jeg til Bardufoss. Da skal jeg gå innom biblioteket og se om jeg finner ut noe mer om historien til dette stedet enn jeg allerede kan, som ikke er allverden.