Kampene i fjellene i Gratangen i 1940, regnes som de hardeste i norsk krigshistorie, leste jeg et sted, og etter å ha vært oppi der selv, har jeg ikke noen problemer med å tro på det.
Er norsk krigshistorie så lang, da? Spør du kanskje. Ja, sier jeg da. Norge har deltatt i mange kriger, og blitt invadert minst én gang hvert hundreår siden 1500-tallet. Forhåpentligvis bryter vi den tradisjonen dette hundreåret.
For å komme meg opp i fjellene, Roasmeplatået, som det kalles i litteraturen, måtte jeg, av naturlige årsaker, oppover. Jeg måtte bratt oppover. Så bratt at det virket umulig i varmen. Derfor tok jeg en lang pause etter å ha gått fra Lapphaugen til Kvernmo, hvor Hyldmobataljonen hadde base, og gikk et godt stykke av veien om natta, til jeg ble så trøtt og sliten at jeg nesten kastet opp. Da fant jeg ut at det var på tide å legge seg.
Dagen etter kranglet jeg meg opp på platået. Det tok mange timer, men vinden blåste hele tiden, så jeg slapp å bli overopphetet.
Soldatene i 1940 gikk opp med dårlige ski i det som sikkert var skredfarlig snø. Da de begynte, var det tåke på toppene. De tyske styrkene så derfor ingenting, men det endret seg da nordmennene nærmet seg. De ble pepret med mitraljøseskudd, og måtte kaste seg ned i snøen. Heldigvis hadde nordmennene selv satt opp mitraljøser lenger nede, og ga igjen med samme mynt. Da kampene var over, hadde Hyldmobataljonen tatt den ene toppen, men fortsatt var det to befestede topper igjen, og tyskerne hadde en enklere vei opp og ned fra fjellet enn nordmennene. Det ble en stillingskrig som varte i flere dager.
Jeg gikk ikke opp på noen av toppene. Det var nok klatring uansett. Soldatene i Hyldmobataljonen, derimot, måtte stadig opp og ned, for forsyningene lå nede i dalen. Det var dessuten kaldt. Jeg har hørt mormor flere ganger fortelle at oldefar stadig skal ha snakket om hvor kaldt det var oppi fjellene, og hvor dårlig utstyrt de var. I våre dager får du liggeunderlag som er så varme at du risikerer å svette i 30 minus. Soldatene i 1940 hadde bare tynne matter mellom seg og snøen.
Likevel var de ved uforskammet godt mot, men det er klart at heller ikke de unnslapp dødsangst og panikk når tyskerne angrep fra de andre toppene.
Mange døde der oppe, eller ble skadet. Fenrik Bjugn, som ved sitt store mot hadde æren for mye av det som gikk bra for nordmennene oppi fjellet, ble sendt til sykehuset i Tromsø etter at platået var sikret. Ikke fordi han ble skutt, men fordi forholdene var så harde at han ble alvorlig syk.
Jeg tenkte på dette, mens jeg strevde meg framover og klatret rundt i steinura der oppe med over 20 kg på ryggen. De hadde det verre enn meg (selv om de sikkert slapp steinura, da den nok var dekket av snø). Jeg hadde det faktisk stort sett ganske bra. Det var slitsomt, men vinden blåste friskt, og utsikten viste seg fra sin beste side.
I andre partier av fjellene, holdt andre norske styrker på med å jage vekk tyskerne. Franske styrker skulle også være med, men de var så dårlig forberedt på forholdene at de bestemte seg for å være reserve, noe de ikke informerte nordmennene om. En avgjørelse som nesten fikk katastrofale følger.
Altabataljonen var en av styrkene som kjempet lenger øst. 7. mai, omtrent en uke etter at Hyldmobataljonen hadde etablert en leir der oppe, tok finnmarkingene den andre toppen. Hyldmobataljonen fulgte da etter og tok den tredje. Platået var nå på norske hender.
Tyskerne ble etter hvert jaget ned til Bjerkvik, og fra Bjerkvik til Narvik. Hyldmobataljonen gikk tilbake til Kvernmo for å forberede seg på siste framstøt mot byen. De andre norske styrkene kjempet tappert i fjellene, og drev tyskerne tilbake.
Jeg gikk ikke tilbake til Kvernmo, det skulle ha tatt seg ut. Det får være måte på historisk korrekthet! Jeg gikk ned til Ørnefjellet, hvor det også var harde kamper, og ned gjennom Kvanndalen, hvor jeg støtte på en flokk sauer som sto og så inn gjennom sprinklene på den låste porten til kraftstasjonen. Hva de ville der inne, er ikke godt å si. Avgi statisk elektrisitet?
Nå sitter jeg ved en liten elv utenfor Bjerkvik og er ganske utmattet. Jeg tror en hviledag eller to er på sin plass når jeg kommer til Narvik.
Hva med de polske soldatene som også kjempet sammen med nordmennene?
De polske soldatene kjempet lenger sør, så vidt jeg har forstått. I fjellpartiene i Gratangen var det bare nordmennene som hadde utstyret og skikunnskapene som skulle til, så der fikk de andre allierte mer en bakgrunnsrolle.