I oldefars fotspor VI

Turen videre fra Bjerkvik gikk urovekkende smertefritt i flere kilometer. Jeg våknet i gapahuken jeg hadde overnattet i, og gikk gjennom en regnskog ved elva, til Elvegårdsmoen militærleir, for å se om jeg kunne komme inn og ta en titt.

Elvegårdsmoen var et viktig sted i 1940. Vinterutstyr og annet til tusenvis av soldater var plassert her, men leiren har ikke forberedt på en invasjon, og tyskerne kunne dermed marsjere inn og ta over uten problemer.

Jeg gikk opp til hovedhuset og ringte nummeret det sto man skulle ringe. Så ringte jeg det andre, og det tredje og så videre. En dame kom forbi og sa at de fleste var på ferie, så jeg gikk.

Det var en varm dag, men det blåste friskt fra havet, så jeg ble ikke overopphetet med en gang. Biltrafikken holdt seg moderat, selv om jeg gikk langs hovedveien. Jeg registrerte at det er veldig mange finske bobilturister her.

Endelig nærmet jeg meg Øyjord. Jeg svingte av og snakket litt med en dame som sa hun husket krigen godt, og hadde hørt om Ivar Hyldmo, men hun var mest opptatt av at sønnen skulle ut og hugge ved.

Det var fra Seines og Øyjord at troppene som skulle gjenerobre Narvik ble skysset fra. Soldater fra Hyldmobataljonen og den franske fremmedlegionen, soldater som alltid har hatt rykte på seg å være ekstra modige og krigerske, satte over fjorden 28. mai 1940.

For å skysse alle over, var lokalbefolkningen behjelpelige med båter, og allierte krigsskip i fjorden var behjelpelige med dekkild. Denne taktikken skulle is stor grad brukes om igjen på D-dagen.

Mens jeg gikk der i dette området, ble jeg med ett overopphetet. Jeg drakk opp alt vannet mitt, så ringte jeg på et sted og fikk mer vann, som jeg også drakk opp.

Jeg begynte å bli svimmel, så jeg gikk ut til hovedveien og satte meg i et busskur for å hvile litt i skyggen. Da jeg hadde kommet til meg selv, gikk jeg ut for å haike, og det varte ikke lenge før en dame stoppet og plukket meg opp.

Damen var fra Narvik, men hadde jobbet lenge med utilfredsstillende jobber i Oslo. Nå hadde hun fått seg jobb på Polararken, en dyrehage, i Salangsdalen, og var mye mer fornøyd.

Vi kjørte forbi stedet soldatene gikk i land. Jeg var senere der ute og så. Det var rett i fjæresteinene, og så bratt oppover. Nå er åssiden dekket av trær. Det var den ikke i 1940. Soldatene hadde ikke noe å gjemme seg bak.

Det var en kaotisk situasjon. Krigsskipene i fjorden klarte ikke å forhindre at tyske styrker oppe i fjellet skøyt ned på norske og franske. Mange fikk panikk, men offiserene klarte så vidt å holde igjen.

Etter det jeg har lest, skal oldefar ha hatt en nesten umenneskelig ro på slagmarken, og da både nordmennene og de franske styrkene var i ferd med å gå i oppløsning, skal han ha trukket pistolen og ropt: «Stå på, gutter! Det er Norge det gjelder!» Dermed ble nordmennenes mot vekket til live igjen, og snart fulgte fremmedlegionærene etter.

Det at han trakk pistolen, er muligens en legende, men ordene er dokumentert fra flere deltakere i slaget, så disse er det ingen tvil om.

De allierte fikk etter hvert overtaket, og da tyskerne endelig skulle kastes ut av selve byen, sa den franske general Bethouart at det var oldefar og hans menn som skulle inn først. Det var ikke mange tyskere igjen, men jubelen sto i taket blant lokalbefolkningen da det ble klart at det var norske styrker som befridde dem.

Folket på Lapphaugen kalte det de norske styrkene gjorde i Narvik for en umenneskelig bragd, og lederen for krigsmuseet i Narvik, viste meg hvor soldatene gikk oppe i fjellet. Vi kjørte opp til det som nå heter Major Hyldmos plass. Der skal det egentlig være en minneplate med bilde av min oldefar, men den var tatt ned til reparasjon. Heldigvis står det en lik plate i Ballangen, og den er forhåpentligvis ikke tatt ned.

Etter at Narvik var vunnet, trakk de allierte styrkene seg ut for å kjempe mot nazistene i Belgia og Frankrike. Alene var det lite nordmennene kunne gjøre. Det ble gitt ordre om demobilisering, og snart kunne alle dra hjem, men med en bitterhet som bare skulle vokse, og med krigserfaringer så ekstreme at ingen der hjemme var i nærheten av å kunne forstå dem.

Oldefar selv, dro til Svolvær og var i Lofoten i tre måneder for å få igang en motstandsbevegelse. I 1943, året han fylte femti, ble han hentet om natten og sendt i tysk krigsfangenskap.

Han må ha vært en hardfør mann, denne oldefaren min, for han overlevde både fangenskapen og en fangeforlytning som senere har blitt beskrevet som en dødsmarsj.

Deltakerne i kampene om Narvik, ble aldri skikkelig anerkjent av den norske stat. Hovedsakelig av politiske årsaker. Ble det anerkjent at de gjorde en skikkelig jobb i nord, ville det være mange i sør, som ikke hadde gjort en like skikkelig jobb, som ville tape ansikt. 

Frankrike, derimot, anerkjente innsatsen. Oldefar fikk både det franske krigskorset, den franske æreslegionen (dem franske statens høyeste utmerkelse), og en tur til Frankrike, betalt av den franske staten. En tur som oldefar etterpå husket som litt ubehagelig, siden sjåføren de hadde drakk vin mens han kjørte.

Men det var ikke slik at den norske staten glemte oldefar. Etter krigen ble han sjef for Tysklandsbrigaden i noen år, før han ble norsk militærattache i London. En stilling han beholdt lenger enn det som var vanlig for slike stillinger.