Uflaks ved fjorden

Av og til blir det endring i planene. For noen skjer det fordi hotellet de har booket i Syden plutselig ikke var bygget likevel, for andre skjer det mens man har slått leir mellom fjorden og blankskurte nordlandsberg, fordi telefonen bestemmer seg for å streike.

Jeg hadde akkurat prøvd, og feilet med, fiskelykken, og latt strømmen skli ut av den elektroniske mirakelklumpen fordi jeg ikke hadde levnet den så mye oppmerksomhet på en stund. Da jeg fant det ut, plugget jeg den i mitt bærbare batteri.

Først kom den vanlige åpningsskjermen, så kom en feilmelding jeg ikke skjønte så mye av. Etter en stund ble det opplagt at dette ikke lot seg fikse med multer og småstein, så jeg la meg ned og leste i Markens grøde av Hamsun til jeg sovnet.

Jeg forberedte meg på hamsunriket Hamarøy.

Jeg ble vekket av en rypestegg som landet rett utenfor veggen til min nyinnkjøpte gapahuk (tarpen viste seg å ikke holde vann). Der trillet den fram rypestegglydene sine til den kunne forsikre seg om at jeg var våken, så flakset den sin vei.

Jeg visste ikke hvor mye klokka var, men jeg var våken, så jeg sto opp, spiste frokost og pakket sammen. Litt før jeg var klar til å gå, kom bussen forbi. Ifølge rutetabellen, skulle den være der litt over åtte.

Neste stopp var en hytte på den andre siden av fjellet jeg hadde fått en telefonistisk melding om at jeg fikk lov til å låne, mens telefonen ennå virket. Jeg mistenkte at det var en vei over fjellet der det var på sitt laveste, men kartet var på telefonen, så jeg visste ikke om det var en gangbar plan, eller om den andre enden endte i et stup.

Jeg tok veien fatt.

Jeg gikk som en hest.

Det var få biler, en og annen bobil, tyske eller svenske. Den første nederlandske kom også forbi. Nord for Narvik hadde det vært flest finske doninger, faktisk også en del polske. Her, på vei til Tysfjord, var det en nasjonalitetsendring på gang.

Jeg stormet over fjellet i en forrykende fart, og tok meg selv i å bli merkelig lite sliten. Jeg tok pauser mest fordi jeg tenkte at det var lurt, ikke fordi jeg følte at jeg måtte. På begge sider skøyt blankskurte berg i været. I sør hadde regnet laget renner som skinte i sola som sølv.

Og så var jeg over og kunne se ned på vika, og så var jeg nede ved vika, og så satte jeg meg ned på en gressbakke og fikk vite at det var det huset rett der borte jeg skulle til.

Det var folk hjemme, og jeg ble tatt godt imot. Jeg satte fra meg sekken og fikk låne en datamaskin for å se om jeg kunne fikse telefonen selv.

Det kunne jeg ikke. 

Jeg bestemte meg for å dra til Bodø med buss dagen etter. Hamarøy måtte ofres. Så dro vertskapet, og jeg gikk etter hvert til sengs.

Dagen etter var jeg så sliten at jeg nesten ikke kom meg på beina. Jeg tenkte først at jeg jo nettopp hadde hatt to hviledager i Narvik. Da slo det meg at å gå flere kilometer rundt i byen og museet og lese og høre krigshistorie i timevis og bli sluppet av midt på hovedveien av en døvblind bussjåfør og måtte bestille taxi tilbake, ikke egentlig er å hvile.

Jeg bestemte meg for å ikke dra videre samme dag. Så la jeg meg ned på sofaen fordi jeg var svimmel og så støl i hælene at jeg ikke klarte å stå oppreist.

Jeg kom meg opp etter hvert og gikk rundt i nabolaget på jakt etter en en vekkerklokke. Jeg møtte en mann som ba meg komme tilbake i kveld, og noen timer senere satt jeg plutselig i stua til en pensjonert sjømann som viste seg å være en ekte etterkommer av sagnkongen Gorm den gamle, mens kona hans renset multer.

I stua fikk jeg både øl og et avisutklipp hvor jeg selv var intervjuet, og selvfølgelig vekkerklokka. Neste morgen kjørte denne gamle sjøfareren meg til ferga, mens jeg tenkte på novellen Luren av Maurits Hansen, hvor fortelleren sammenligner sin vert med de gamle sagakongene.

Turen til Bodø var lite spektakulær. Jeg overhørte noen eldre britiske kvinner hyle opprømt om at en av dem kanskje hadde sett en elg. Jeg fikk en småbarnsfamilie bak meg, med en liten datter som skravlet hele tiden, bortsett fra når hun så på tegnefilmer med lyden på full styrke. Jeg sov en liten time. Jeg gikk av bussen og fikk fikset telefonen.

Jeg har hatt en del uflaks på denne turen, med ødelagt sekk og telefon og lite vanntett tarp og en forrykende hetebølge, men jeg er fortsatt på farten. Neste stopp er Lofoten.