Da jeg kom til Ballangen ringte jeg mormor. Hun vokste jo opp der, og kunne fortelle meg litt av hvert. Blant annet hvor jeg kunne finne huset hun vokste opp i.
Etter litt gåing, fant jeg en gate med riktig navn, og lette meg fram til riktig nummer i rekken. Jeg ringte på for å forsikre meg om at jeg hadde funnet riktig hus. Kanskje de visste litt om historien der, men ingen svarte.
Jeg ringte på de to dørene til huset over veien, men ingen svarte der heller.
Så prøvde jeg det gule nabohuset. Det tok litt tid, men så kom en eldre dame ut. Snart var jeg inne på kaffebesøk.
Det viste seg at hun husket både oldemor og oldefar, mormor og flere av søsknene. Hennes avdøde tante hadde vært en klassevenninne av mormor, og mannen hennes hadde konfirmert seg sammen med min grandonkel Inge. Det var tydelig at hun sank tilbake i gamle minner.
Etter å ha unnskyldt seg for ikke ha noe å sette fram til kaffen, samtidig som hun satte fram både kjeks og sjokolade til det nesten ikke var plass igjen på bordet, begynte hun å fortelle om gamle dager.
Da nazistene kom, flyktet alle som bodde i nærheten av Bjørkåsen gruver ut av bygda, for det gikk rykter om at anlegget ville bli bombet, og da ville det ikke være trygt å oppholde seg i nærheten. Etter hvert kunne drønn fra kanoner og bombefly høres i det fjerne, men dette var lyder som kon fra Narvik og krigsskip på Ofotfjorden. I Ballangen slapp de unna det verste. Tyskerne trengte ressurser til krigene sine, og ville derfor ikke ødelegge operative gruver. Det de derimot gjorde, var å legge ut miner i området rundt, så anlegget ikke skulle bli sabotert av motstandsbevegelsen.
For motstand var det mye av, og folk flyktet over fjellet til Sverige. Det ble så mye av det at nazistene begynte å straffe foreldre og søsken av de som dro.
Likevel fortsatte det. Onkelen til damen jeg satt i stuen til, hadde prøvd å flykte, men kom seg ikke over fjellet. Det var ikke alle som gjorde det. Han ble tatt og sendt til en tysk konsentrasjonsleir.
I ettertid var det ikke mye han ville fortelle derfra, men noe klarte han å dele. Han kunne si at du måtte ut hver dag, og hvis du ikke orket eller klarte, var du død.
Han hadde selv en dag kollapset da de skulle ut, og ikke greid å reise seg. Da hadde en annen fange tatt ham over skuldra og båret ham ut, og slik reddet livet hans. Han visste ikke hvem det var, eller hvordan det gikk med ham etterpå, men han var takknemlig.
Da han kom hjem, ble han hentet på kaia av moren og broren sin. På vei tilbake til huset, kom en nabodame springende.
«Kua di har gått på ei mine! Hun er død!»
De stoppet kanskje litt opp og så på hverandre. Så hevet moren stemmen:
«Det bryr jeg meg ikke noe om i dag!»
Etterpå gikk de hjem og feiret.
Men det var ikke slutt på historien der, kunne min vert forsikre meg. En stund etter krigen hadde hun giftet seg med en mann som jobbet i gruvene, men de ble nedlagt på femtitallet, så de flyttet. Først til Mo i Rana, så til Grong i Trøndelag. Selv jobbet hun som lærer, men mannen holdt seg gruvene.
Så hendte det at denne mannen en dag hadde kommet i snakk med en av formennene i gruven. De snakket om krigen, som nok var et lett samtaleemne å gripe til når man traff gamle nok samtalepartnere.
Formannen kunne fortelle at han hadde blitt sendt til en tysk konsentrasjonsleir. Der var det tungt, men han klarte seg bedre enn de fleste. En dag hadde han sett at en av medfangene lå på gulvet og ikke klarte å reise seg opp. Dermed lempet han ham over skuldra og bar ham ut, og reddet slik livet hans.
Han lurte på hvordan det hadde gått med mannen i ettertid. Han visste ikke noe om ham. Det gjorde derimot hans samtalepartner:
«Mannen du reddet er onkelen til kona mi!»
Onkelen ble invitert sørover, og snart kunne de to tidligere medfangene møtes igjen under mye hyggeligere omstendigheter.
Jeg tok en slurk kaffe og tenkte at det av og til kan være lurt å ringe på hos fremmede.