Så skjedde det igjen. Det er litt rart, for jeg har aldri egentlig vært en kystperson. Da jeg var liten, var jeg livredd for å være med ut i båt, og å se en åpen horisont var en skrekkopplevelse.
Det er kanskje derfor jeg ikke helt har klart å identifisere nøyaktig hva det var før nå. Jeg sto på dekk på hurtigruteskipet MS Polarlys og så halefinnen til et mellomstort hvalvesen dukke under overflaten, så gikk jeg inn og satte meg i en stol og stirret på havet.
Det store, åpne havet.
Og så ble jeg fylt med en dyp ro jeg lenge har lurt på hvor hadde blitt av, og hvor den kom fra.
Nå vet jeg det.
Havet.