I Svolvær regnet det. Dråpene klasket mot asfalten som små meteoritter, og jeg tenkte at her kunne man fort bli gjennomvåt hvis man ikke passet på. Jeg var usikker på hva jeg skulle ta på meg som regnbeskyttelse, men bestemte meg til slutt for jakka.
Riktig valg.
Regnet så mye verre ut enn det var. Klaskingen mot bakken skapte en skybruddsillusjon, men vannmengdene som falt ned fra himmelen, var bare litt mer enn moderate. Jeg vandret mot Kabelvåg med godt humør.
Lofoten er et viktig sted for norsk turisme. Bilder herfra er med på å markedsføre hele landet, og hver sommer kommer det en hærskare med turister hit for å oppleve den dramatiske naturen.
Lofoten er også viktig for Norge på generelt grunnlag, eller har i hvert fall vært det. Norge hadde sett svært annerledes ut uten Lofoten. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det kanskje ikke hadde vært noe Norge uten disse øyene i havet.
Grunnen er selvfølgelig fisken. Skreien som kommer i mengder hver vinter. Tørrfisken som i hundrevis av år var Norges største eksportvare.
Uten lofotfisket og tørrfisken som ble kjøpt opp og solgt videre av bergenske kjøpmenn, hadde ikke Bergen vært annet enn en liten bygd med dårlig vær.
Uten lofotfisket hadde ikke Hansaen hatt noen grunn til å bry seg videre om Norge, og hadde derfor neppe heller påvirket norsk språk og kultur så mye som den gjorde.
Uten lofotfisket hadde erkebispesetet i Nidaros stått mye svakere, og kanskje ikke klart å skape den motstanden mot danskeveldet før reformasjonen som den gjorde. En motstand som bidro sterkt til at danskene ikke turte å slette Norge som eget kongedømme, som planen hadde vært.
Det var altså et historisk svært viktig landskap jeg bevegde meg i, men jeg tenkte ikke altfor grundig over det akkurat da. Jeg så heller på fjellene som steg ut av skylaget, på havet som åpnet seg i en vik, og på alle bilene som kjørte forbi på veien ved siden av.
Da jeg kom til Kabelvåg, gikk jeg på kafé og drakk kaffe. Snart kom jeg i prat med tre lokale menn som var veldig interesserte i den store sekken min. Den ene mente det ville være lettere å kjøpe en barnevogn å trille den rundt i. Den andre sa at jeg kunne feste vogna på ryggen når jeg skulle ut i terrenget, for de veier så lite. Den tredje så ut til å ha litt mer forståelse for ryggsekkbæringens edle kunst. Ellers virket dette som svært trivelige karer.
Fra Kabelvåg sentrum, gikk jeg ut til Lofotmuseet og Galleri Espolin. Kaare Espolin Johnson var en kunstner med en veldig gjenkjennelig stil. Han vokste opp i Vadsø, hvor jeg også har bodd, men det fant jeg ikke ut før jeg besøkte museet i Kirkenes tre kvart år etter at jeg flyttet dit.
På galleriet var det en film hvor Espolin sjøl sa noe jeg tenkte på mens jeg sto på dekk på hurtigruta på vei mot Stamsund:
Lofoten passer bedre i gråvær enn i sol. Det er når tåken ruller over fjelltoppene som fosser, at det dramatiske i naturen kommer klarest fram.
Likevel håper jeg det ikke bare blir regn og tåke mens jeg er her.