Etter hvert som bussen nærmet seg Henningsvær, ble det flere og flere folk og biler langs veien. Bak bilene var det telt, og bak teltene var det steile fjellvegger med fjellklatrere i sterke farger på vei oppover.
Det første jeg gjorde da jeg kom inn i selve tettstedet, var å finne et sted jeg kunne sette meg med og få meg litt mat. Valget falt på Henningsvær lysstøperi og kafé. Det var et trivelig sted, og selv om det var en del folk der, var det ikke stappfullt. Ellers var det mange flere turister her enn i Kabelvåg, noe som også syntes på forretningene.
Henningsvær ligger ganske bortgjemt, ute i havet bak høye fjell du ikke kommer deg over uten klatreutstyr. Hvordan har da folk oppdaget at det er fint å bo der? For det var det noen som gjorde for rimelig lenge siden. Det er funnet spor etter folk i området som er så gamle som 2000 år. Hvor kom de fra? Oppdaget de det i båt mens de kom over fra fastlandet? Mens de rodde eller drev langs kysten? Kranglet de seg rundt fjellene på kysten i håp om å finne noen flate øyer å bosette seg på?
Uansett var det ikke før på 1800-tallet at Henningsvær ble et betydningsfullt sted, hvor fiskere kom langveis fra for å bo under lofotfisket. At de kom langveisfra var vanlig, det hadde folk gjort i uminnelige tider. At de kom til Henningsvær, var nytt.
Jeg besøkte to gallerier på stedet. Ett moderne, og et mer tradisjonelt. Den moderne kunsten var laget for at folk fritt skal få assosiere, men mye av den var så kaotisk og formløs at jeg tror de fleste ikke tenker noe annet enn hæ.
Det skal riktignok sies at det var ting jeg likte der også.
Min personlige kunstfilosofi er at man trenger noe konkret å gripe tak i for å strekke tankene videre. Det trenger ikke være veldig konkret, men visse rammer må til, ellers sklir alt ut.
Så det er kanskje ingen hemmelighet at jeg likte det tradisjonelle galleriet best, med avbildninger av livet i Lofoten før i tiden.
Å være fisker var farlig arbeid. Å dø ung var noe man måtte regne med, å bli gammel var en bonus. Ifølge damen jeg snakket med i Ballangen, som hadde aner fra Senja, var det vanlig i forskersamfunnet i nord at når en enke giftet seg igjen og fikk barn, skulle barnet kalles opp etter forrige ektemann.
Etter hvert ble det til at jeg bare gikk rundt i det gamle fiskeværet og så. På folk, hus og hav. Jeg ble sulten, men merket ikke hvor ille det var med en gang. Jeg gikk til et spisested og vurderte å sette meg ned, men var nå så sliten at jeg ikke klarte å tenke klart.
Da skulle jeg få meg en liten overraskelse.
Det var noen som sa hei. Mine slitne øyne så opp, og det viste seg at hun som jobbet i kafeen var en gammel kjenning fra Bergen, som jeg ikke hadde sett på mange år; Aurore fra Belgia. Vi hadde blant annet vært på samme fjelltur med en studentturgruppe i Bergen. Egentlig skulle det bli sang og spill på den turen, men ingen hadde noe passende instrument.
Det hadde blitt annerledes nå.
Det er mulig dy har lest om henne i avisa. Hun har bygget seg et minihus, og flyttet med det til Lofoten for noen år siden. Der så hun ut til å trives bra.
Det endte opp med at jeg bestilte en fiskesuppe der. Det var da jeg merket hvor sulten jeg egentlig var. Heldigvis hadde jeg nok tilstedeværelse til å forstå at jeg ikke måtte spise så fort at jeg fikk vondt i magen. Det hadde blitt kjedelig.
Etter dette, gikk jeg en tur og så på havet, så gikk jeg til hotellet jeg hadde booket meg inn på (noe jeg hadde planlagt å ikke gjøre), og kollapset.
Jeg klarte ikke å komme meg på føttene igjen før langt på kveld.
Det er slitsomt å være turist.