Røst; en sagnomsust øykommune ytterst i Lofoten. Ytterst i havet. I den ene enden ligger bebyggelsen på Røstlandveien med hundrevis av små øyer og skjær rundt, i den andre enden ligger Skomvær fyr, hvor selveste Theodor Kittelsen bodde i to år, og fikk oppleve det havet har å by på både på godt og vondt.
Hit kom jeg i klarvær og blikkstille hav. Ferga fra Moskenes smøyg seg gjennom mylderet og flate øyer, før den la til kai på Tjuvøya, og jeg gikk i land på kanskje det stedet i verden jeg lengst har hatt lyst til å besøke.
Så lenge jeg kan huske, har mormor hatt et mørkt, mystisk og litt skummelt bilde på veggen. Peder på Røsthavet, av Kaare Espolin Johnson. Bildet er av en fisker foran noen merkelige fjellformasjoner som skyter opp fra havet.
Fjellene er Trenyken, og ligger et stykke utenfor Røstlandet. Du ser dem ikke så godt fra selve bebyggelsen, men fra innseilinga er de synlige, og det holdt lenge for meg. Her kan man finne flere tusen år gamle hulemalerier av en glemt gudeverden i hula Helvete.
Og så har vi sagnlandet Utrøst. En rik og frodig øy som ifølge gamle fiskerlegender skal ligge langt, langt ute i havet, og kanskje bare vise seg av og til. Legenden sier at når fiskere har fått hveteaks i garnet, eller fått fisk som har spist korn, da har de vært i nærheten av Utrøst.
Utrøst og Skomvær er to av tre navn som går igjen flere steder i kommunen. Det tredje, og det som kanskje går mest igjen, er Querini.
Pietro Querini var en adelsmann fra Venezia som, i 1432, forliste på vei til Flandern etter å ha blitt blåst en smule ut av kurs, og havnet på Røst, hvor han og mannskapet ble funnet av lokale fiskere. Han skreiv seinere en beretning om denne ferden.
Jeg hadde booket meg inn på et rom på Kaikanten rorbuer, hvor jeg var eneste besøkende i hele hotellavdelingen. De hadde også noen rorbuer (naturlig nok) hvor det var noen svensker på fiskeferie. Det er slike som oftest kommer til Røst, fortalte innehaveren meg seinere. Fisketurister, altså, ikke nødvendigvis svensker (men det kommer visst en del av dem også).
Etter innsjekk var over, gikk jeg ut. Ut til den ytterste kyst. Overalt var det helt stille, bare noen fuglelyder trillet av og til gjennom lufta. Ikke engang vinden blåste. Høyt oppe i himmelen fløy to havørner som stadig dultet borti hverandre.
Jeg gikk ved en steinstrand, langs et storhav nesten uten bølger. Roen og stillheten åpnet dørene og slapp seg selv inn. Andefugler skvulpet i vannkanten. To gjess fløy over hodet mitt.
Hotellinnehaveren og et par andre, kunne fortelle meg at gåsejakta nettopp har begynt. Tidlig i morges gikk startsskuddet med et smell, og snart er det nok gåsesteik på flere fat på Røst.
Nå er jeg på vei over til fastlandet igjen. Jeg skal over fjell og gjennom skog, men jeg tror ikke jeg vil finne et sted som er så stille som Røst.
