Plutselig stoppet en bil, og en mann stakk hodet ut av vinduet.
«Trenger du skyss?»
«Ja.»
Snart siste vi ut av Misvær sentrum, på vei mot eventyret.
Mannen i bilen het Terje. Han var på vei for å fiske i fjellene i Beiarn. Selv skulle jeg opp på Saltfjellet, men før vi kom så langt ba Terje meg revurdere. Han kunne nemlig kjøre meg til et helt fantastisk sted, så slapp jeg uværet som var meldt på fjellet den dagen.
Tollådalen, var stedet. En bortgjemt liten dal mellom Beiardalen og Saltfjellet. Jeg tok føttene fatt, og trasket inn i terrenget. Åpen og flat fjellskog, krydret med myr og små tjern. Av og til dukket Tollåga, elva, fram bak trær og knauser.
Et stykke inn i dalen møtte jeg en ungeflokk som sa de var på leir. De sto og øvde seg på å kaste blåbær i lufta og fange dem i munnen. En av guttene klarte det på første forsøk, før han kom på at han ikke likte blåbær, og spyttet det ut igjen.
Så gikk jeg videre. Skogen lå stille rundt meg. Jeg satte meg ned og spiste litt, så gikk jeg videre.
Etter en stund støtte jeg på en hengebro. Jeg kom meg uskadd over, og var snart framme ved Bukkhaugbua, en åpen statskog-hytte.
Der inne satt det også to tyske gutter, nettopp ferdig på gymnaset, som egentlig skulle til Lofoten, men teltet deres blåste i stykker på dag to. De fikk heldigvis god hjelp av lokalbefolkningen, og nå gikk de fra hytte til hytte isteden. De var hyggelige og oppegående mennesker, som hadde en fascinasjon for de mer groteske originalversjonene til brødrene Grimms eventyr.
Utpå kvelden kom en kar, kikket inn og gikk igjen. Jeg løp ut og sa at det var en ledig sengeplass, men han bare sa at han hadde fått nok av hytter, og slo opp teltet sitt litt bortenfor.
Neste dag somlet jeg litt på morgenkvisten. De tyske guttene gikk før meg, og jeg feide gulvet, noe de også hadde gjort, uten særlig effekt.
Så gikk jeg!
Først var det den samme skogen, og en del myr, men etter hvert ble det mer og mer fjellaktig. Bortsett fra noen få bratte bakker, kunne jeg nesten ikke merke at det gikk oppover.
Et stykke oppe på fjellet fikk jeg meg et støkk. Jeg sto ved enden av en myr og så en bevegelse i sidesynet. Det var en kongeørn som lettet ti meter fra meg! Den brukte litt tid på å få kontroll på vingene, og så ikke ut til å bry seg om at jeg var der i det hele tatt. Til slutt fant den oppdriften den lette etter, og fløy vekk.
Etter en slik hendelse kunne ingenting gå galt! Jeg gikk videre, skremte en flokk med reinsdyr, og var plutselig i Stallogropa. Som kjent er stallo et ofte trollignende vesen i samisk mytologi, så jeg tenkte at dette muligens var et viktig område.
Det viste seg å stemme, leste jeg i en bok neste dag. Den gamle magien var sterk i området rundt Stallogropa, men det visste jeg ikke da. Jeg bare antok det.
Så var jeg oppe på Saltfjellet, og landskapet åpnet seg! Grønne sletter, åpne myrer, en stri elv. Jeg gikk og beundret landskapet.
Til slutt fant jeg dagsturens mål. Saltfjellstua. Det var ingen der da, men det skulle endre seg. Heldigvis var selskapet hyggelig.
