Å komme seg fra Bolna uten bil er ikke det letteste i verden. Det er langt til både nærmeste jernbanestasjon og bussholdeplass. Jeg bestemte meg for å haike.
Etter omtrent en halvtime i allslags vær, fra hagl til sol, kjørte en Volkswagen Hippie-van (er det ikke det den typen bil heter?) inn på plassen. Jeg hoppet inn i en skranglekasse av en bil, dekorert med fjær, bemønstrede tepper og treperlekjeder. Det tyske paret i frontsetene så ganske vanlige ut, men sjåføren snudde seg så ofte bakover for å snakke med meg at jeg begynte å lure på hvordan han fikk lappen. Jeg fant dessuten raskt ut at setet jeg satt i var uten belte. Derfor modererte jeg ønsket om å bli kjørt til Mo i Rana, til å bli kjørt til Dunderland isteden.
På Dunderland stasjon fant jeg ut at kortholderen min ikke var der den skulle jeg være. Jeg tømte alle lommer, sekken og poser, men fant den ikke. Dermed sperret jeg kortet og begynte å klekke ut en plan som krevde at jeg måtte være i Mosjøen en stund. Senere skulle jeg finne igjen kortholderen – i soveposen. Husk alltid å vrenge soveposen før du sperrer bankkortet ditt.
Fra Dunderland dro jeg rett til Mosjøen og tok inn på Fru Haugans hotell, hvor de var svært behjelpelige og fleksible med hvordan jeg kunne betale. De lot meg også bruke deres adresse, så jeg kunne få et nytt kort. Min far skulle sende meg et, så fikk jeg heller betale tilbake. Banken lovte nemlig stor treghet med kortutsendelsene sine.
Mosjøen ser ut som en blanding av Sogn og Fjordane og det sørlige Østerdalen, blandet sammen med trehusbebyggelsen i Trondheim. Altså et flott sted. Den gamle Sjøgata er en fryd å gå i, og er stappfull av kafeer. Det er en del av dem i andre deler av byen også.
Den første kafeen i Mosjøen, kom med Kaffe-Helena i 1850. På den tiden bodde det ikke så mange der. Omtrent femten år seinere, hadde stedet, som ikke hadde bystatus ennå, rundt tusen innbyggere, og omkring tjue kafeer, noe som var mer enn Trondheim hadde på samme tid. Noen av kafeene var fine og ordentlige, mens andre bare var et skur med en grue og jordgulv. Kafeene fungerte litt som opplysningstidens salonger i Paris, og gjorde byens innbyggere relativt opplyste og relativt liberale.
Men nok om gamledagers kafeliv!
Da mitt besøk på hotellet var over, og jeg hadde funnet ut at jeg hadde tatt med meg flere kontanter enn jeg husket, reiste jeg til Mo i Rana for å treffe min brutter, broder, brodolfo – Peder.
På veien skulle jeg hjelpe et skånsk pensjonistpar med å kjøpe billett på automat, og bli fortalt av en dame at jeg kunne gå ut først, for hun kastet seg ut av togdøra foran meg.
Så var jeg i Mo i Rana. Det er ikke slik at Peder bor i denne fabelaktige by – han er tangentsurfer i bandet til den stigende popstjernen HALIE, og skulle spille på festivalen Verket. Jeg gikk til hotellet de var innlosjert på, og fikk sitte på med minibussen deres til festivalen.
Snart satt jeg i backstageområdet og leste kinesisk poesi gjendiktet av Georg Johannesen, mens jeg ventet på at rabalderet skulle starte. Et homofilt ektepar tok seg av alle musikerne. Den ene prøvde å flørte med noen av dem, men ble resolutt oversett. Han hadde mer hell da han ba om å få filme en hilsen til kollegene sine fra Halvdan Sivertsen.
Brodern og bandet var på scenen for å gjøre seg klare i to timer. Da de kom tilbake, så de at disse forberedelsene ofte ikke tok mer enn tjue minutter, men det kom selvfølgelig an på lydfolkene. De var litt skeptiske, men regnet med at konserten skulle gå bra når de hadde brukt så lang tid.
Festivalområdet så ganske glissent ut, selv om det var flere store man på programmet. Antakeligvis var det for stort, men det betydde også at det var god plass.
Konserten var bra. Gitaristen sa etterpå at den eneste lyden han fikk på ørene var cymbalene, og ikke seg selv, noe som er litt uheldig, men det gikk ikke an å se på dem at lyden innad var dårlig. Lyden ut fra scenen var i hvert fall god.
Etter hvert forlot vi området. Musikerne hadde tenkt seg tilbake, jeg hadde tenkt å finne en campingplass. Jeg ble med bort til parkeringsplassen, hvor en gjeng med festivalvakter flokket seg entusiastisk rundt meg da de så den store sekken og skjønte at jeg var på langtur. Kanskje litt ironisk at den eneste som ikke hadde opptrådt var den som fikk mest oppmerksomhet, men la gå. Snart satt jeg i bilen til festivalens transportsjef.
Det er tett mellom vennlige mennesker på Helgeland.