Yttervik camping ligger ved Ranfjorden, ikke langt fra kommunegrensa til Hemnes kommune. Innehaveren sa at jeg skulle slippe å betale, så lenge jeg slo opp teltet der han sa. Nå tror du kanskje det var en gjørmete skråning, men da tar du feil. Stedet han plukket ut, var ifølge ham selv det tørreste og mest i ly for vinden av alle teltplassene på plassen. Flatt var det og. Ikke verst!
Neste morgen pakket jeg sammen og gikk inn på kjøkkenet, hvor det var en varmeovn. Der var det en tysker som holdt på med å koke egg. Han og en kamerat hadde vært på tur i Europa med sin oransje Volkswagen Hippie-van i fire måneder, og de hadde hatt en tendens til å dra fra et sted med dårlig vær til et sted med fint, omtrent akkurat da været skiftet. De hadde sett mye regn.
Nå var de på vei tilbake. De måtte på jobb igjen i Hamburg om en uke. Det skulle ikke være noe problem med en bil, selv om akkurat denne bilen var av den mer sjabre typen, og bare gikk i 20 kilometer i timen i oppoverbakkene. Norge har mange oppoverbakker.
Siden tyskerne bare hadde plass til to, gikk jeg ut til veien for å haike. Å gå langs hovedveien er noe jeg synes er ganske kjedelig, så det har jeg bestemt meg for å gjøre så lite som mulig resten av turen. Denne hovedveien hadde dessuten autovern på begge sider, noe som betyr at den ikke hadde en skikkelig grøft, og derfor ikke egnet seg videre for bevandring.
Etter en og en halv time i ustabilt vær, ble jeg plukket opp av en lokal ingeniør som skulle til Ålesund, og dermed kunne kjøre meg helt til Mosjøen. Han fortalte om hvor lure entreprenørene som diver utbedrelsesarbeidet på hovedveiene rundt Mo i Rana er. De prøver nemlig å spille på lag med befolkningen, blant annet ved å flytte gamle bygninger, som står i veien, med kran, istedenfor å rive dem.
Han fortalte også om hvor lite lure kommunepolitikerne- og byråkratene som skal bygge en ny, stor ungdomsskole i et utdatert skolebygg, er. De prøver nemlig ikke å være på lag med folk, og har hisset på seg både lærere, foreldre og folk som ikke egentlig trenger å bry seg, ved å vise at de ikke vet hvordan forholdene faktisk er i kommunen, og å ta rare avgjørelser.
Jeg fikk en liknende innføring i Ranas skolepolitikk av en skoleforsker på Saltfjellet. Hun var så misfornøyd at himmelen begynte å gråte av sinne.
Så kom jeg til Mosjøen. Hva skulle jeg gjøre her? Skulle jeg ta inn på et dyrt hotell igjen? Skulle jeg legge meg under en stein som jeg gjorde da det blåste sånn i Lofoten?
Nei, jeg skulle sofasurfe.
Couchsurfing, kalles det på internasjonalt, og er et nettverk av folk som tar imot fremmede i sin leilighet en natt eller to, og folk som vil bo hos fremmede når de er ute på reise.
Min vertinne var Alba, en hyggelig katalansk (ikke spansk!) lærer, med norsk lærerutdanning, som egentlig foretrekker å bo på litt større steder, men Mosjøen er i hvert fall større enn Hattfjelldal, hvor hun bodde før.
Hun kunne for øvrig fortelle at Hattfjelldal er et av stedene nordsamer og sørsamer møtes, noe som av og til skaper visse konflikter, men ikke verre enn at det fungerer.
Neste dag dro jeg på museum. Vefsn museum. Et museum med fin beliggenhet.
I fjor var jeg på bymuseet i Bodø, og tenkte at det var det dårligste museet jeg har vært i. Nå har det fått en sterk konkurrent i Mosjøen. Utstillingene hadde nemlig et heller sporadisk preg. Litt informasjon her, litt informasjon der, men aldri nok til at man forsto hva som faktisk skulle bli formidlet. Det var som om den eller de som har skrevet tekstene til museet har funnet den mest vesentlige informasjonen og klippet den bort, brent alle bitene på et stort bål under heksesabatten på Bloksberg, og latt de mindre vesentlige fragmentene være igjen.
Heldigvis er jeg historisk skolert, så jeg greide å få noe ut av det, selv om de gjorde sitt beste for å være vage, men jeg fikk vite at mange som besøker museet, kommer svært forvirret ut igjen. Jeg lurte litt på hvorfor de ikke prøver å gjøre noe med det, når de til stadighet får slike tilbakemeldinger, men det er vel bare sånn det må være.
Jeg gikk også innom Fru Haugans for å se om posten min hadde kommet. Det hadde den ikke. Faktisk hadde de ikke fått noe annet enn avisene, noe som var ganske uvanlig. Heldigvis fikk jeg sove en natt til på gjesterommet til Alba.
Min verdensvante vertinne var svært utslitt etter en lang dag på jobb (hvem er vel ikke det av og til?), så vi gikk en tur i den friske luften. Vi passerte trappene opp på fjellet som er i ferd med å bli bygget av sherpaer, og kom til en fjærepreget fjord og en aftensfarget himmel.
Dagen etter fikk jeg post. Jeg passet på å glemme igjen toalettmappa mi og en pakke margarin, og tok bussen til Sandnessjøen.