Jeg gikk av bussen og inn på Kulturbadet. Sandnessjøens kulturelle sentrum. De hadde både bibliotek og turistinformasjon. Jeg forhørte meg om muligheten for å leie en sykkel med henger dagen etter. Den var stor. Faktisk så stor at muligheten ble en virkelighet, og ikke nok med det. Det begynte å bli så sent på dag at jeg like gjerne kunne ta en med det samme, uten å betale ekstra. De er greie på Helgeland. Det ble svindyrt nok uansett.
Jeg kunne sikkert ha kjøpt et par grisunger til samme pris, men man kan ikke sykle på grisunger.
Jeg tok sykkelen på en svingom rundt Sandnessjøen sentrum. Planen var å overnatte et sted der, men etter å ha sett meg litt om, lurte jeg på hvorfor i all verden jeg skulle det. Sandnessjøen så ut som et fint sted å bo, men kanskje litt kjedelig å besøke. Jeg tok båten over til Dønna isteden.
Turistinformatoren hadde gitt meg mange engasjerte forslag om severdigheter nord i kommunen, men dro jeg dit, ville jeg bli nødt til å ta samme vei tilbake. Jeg bestemte meg for heller å ta meg god tid på veien sør- og vestover, noe jeg ikke har angret på.
Den natten sov jeg under åpen himmel, i nærheten av Dønnamannen. Når jeg reiste meg, kunne jeg se De syv søstre, Alstahaug kommunes ikoniske fjellrekke.
Før i tiden var Dønna et maktsentrum. Det kan ikke stedet skryte på seg å være lenger, men fint er det der.
En av øyas mest prominente avkom, i hvert fall i historisk tid, må nok være Gjeble Pedersøn, Bergens første superintendent, eller protestantiske biskop. Han var etter sigende en trivelig kar, og var den som dyttet 1500-talls-Norges største forfatter, Absalon Pederssøn Beyer, ut i opplysningen.
Men nok om ham, og mer om meg. Jeg syklet videre, opp en bakke og ned på andre siden, så opp en bakke igjen. Nå fikk jeg se hvorfor Dønnamannen heter akkurat det.
Litt senere bestemte jeg meg for å prøve fiskelykken, og fiskestangen. Den hadde nemlig blitt litt ødelagt, og måtte testes. Det som er litt overraskende er at det ikke var den delen som har stukket ut av sekken som brast, men den delen som har ligget polstret og fastklemt nedi en lomme. Sånne ting skal jo ikke skje!
Jeg fikk til slutt en liten fisk, og fant ut at stangen neppe tålte særlig mer. Fisken spurte pent om å bli sluppet ut igjen, så jeg ga den tilbake til havet.
Nå bar det videre over broer og små øyer, til Herøy. Det var her Petter Dass ble født, men det så de ikke ut til å gjøre stort ut av. Jeg ringte og bestilte et rom på Herøy brygge, som jeg hadde blitt anbefalt i turistinformasjonen. Det var en litt stiv pris med tanke på fasilitetene, men rommet mitt lå rett over lennsmannskontoret, så de hadde i hvert fall sikkerheten i orden.
Og fiskesuppa der var god.